Fremtiden kan ikke bygges med gårsdagens logikk

Men samtidig må vi se fremover. Der modernismen i det forrige århundret svarte på hurtig urbanisering, befolkningsvekst og industrialisering, står vi i dag overfor et langt mer sammensatt oppdrag: klimautslipp, naturtap, plastforurensning, avfallsproblemer, ressursknapphet, en aldrende befolkning og folkehelse.

Arkitekturen kan ikke lenger bare handle om volum, effektivitet og uttrykk. Den må handle om hvordan vi bygger, hva vi bygger med, og hvilken livskvalitet den muliggjør.

Likevel ledes debatten i stor grad av andre enn arkitektene, mens store deler av standen enten sitter på sidelinjen eller dilter etter. Alt er bedre enn de tannløse kassene vi har latt reise gjennom det siste halve århundret. Men å pynte på overflaten er ikke det samme som å løse problemet. Det er kosmetikk. Sykdommen sitter dypere.

Det vi ser i dag, er slutten på et tankesett: Naturen som ressurslager, og verden som noe lineært vi kan forbruke oss gjennom. Dette har satt sitt preg på arkitekturen, ikke bare i uttrykk, men i byggemetode, materialbruk og faglig selvforståelse.

Vi bygger identitetsløse bokser av gips, syntetiske sjikt, plast og petrokjemiske produkter. Konstruksjonene er kompliserte, materialkrevende og lite stedstilpassede. De bygges omtrent likt over hele landet, enten de står på Svalbard eller i Lindesnes, og er avhengige av stadig mer teknikk for å fungere.

Arkitekten har samtidig mistet mye av sin historiske rolle. Fra å være en mesterbygger med overblikk, materialforståelse og hovedansvar, er arkitekten i mange prosjekter redusert til en estetisk veileder i et system styrt av økonomi, regelverk, leverandørlogikk og tekniske installasjoner.

I snart seksti år har vi i stor grad bygget etter samme grunnlogikk: mer av alt. Flere sjikt, flere produkter, mer teknikk, mer kompleksitet, mer byråkrati. Ikke en grunnleggende nytenkning av selve byggesystemet. Bare lag på lag på lag. Resultatet kjenner vi: Naturen presses til bristepunktet, byggekostnadene øker, og stadig flere mennesker sliter med å få råd til å bo.

Samtidig står vi ved et teknologisk veiskille. Kunstig intelligens vil endre arkitektfaget. Spørsmålet er om vi lar teknologien optimalisere det eksisterende systemet, eller bruker spranget til det som virkelig betyr noe: innovasjon av selve byggesystemet.

Jeg tror den fossile tidsalderen går mot slutten. Jeg tror vi går mot en biologisk arkitektur.

Det betyr ikke nostalgi. Det betyr ikke kopi av gamle stilarter. Det betyr å utvikle en ny byggeskikk basert på fornybare, dyrkbare og intelligente materialer som forholder seg til mennesket, klimaet, stedet og naturen på en annen måte enn dagens systemer gjør.

Det betyr varige konstruksjoner med konstruktiv beskyttelse, ordentlige takutstikk, robuste sokler og fasader som eldes med verdighet. Fargerike trefasader behandlet med naturlige produkter. Bygninger som kan stå i hundrevis av år fordi de er konstruert etter materialenes natur, ikke mot den.

Slik bygde vi trehus før. Og det er nettopp derfor mange av de eldste bygningene som fortsatt står i dette landet, er bygget av tre. Norge er ikke bare en oljenasjon. På land er vi en skogsnasjon. Store deler av landet vårt er dekket av skog, og vi har gjennom generasjoner forvaltet og bygget med skogen som utgangspunkt.

Likevel sender vi store deler av tømmeret ut av landet. I stedet for å foredle treet her hjemme, skape arbeidsplasser og bygge kunnskap, industri og arkitektur, eksporterer vi mye av verdien ut. Det burde vært motsatt. Med vår skog, vår byggeskikk og vår teknologiske kompetanse burde Norge vært et foregangsland for moderne trearkitektur og treindustri.

Dette er ikke et argument for å bygge ukritisk med tre overalt. Skogen må forvaltes med omhu og fornuft. Nettopp derfor bør vi bruke treet bedre.

Denne kunnskapen kan nå kombineres med ny viten, digitale verktøy, prefabrikasjon og avansert produksjon. Moderne trearkitektur er ikke et skritt bakover. Tvert imot kan den være en av de mest fremtidsrettede måtene å bygge på. Brukt riktig kan tre gi lavere klimabelastning, kortere byggetid og bygg som er enklere å reparere, endre og bygge om. Men minst like viktig: Tre kan gi rom og bymiljøer med varme, taktilitet og en materialitet mennesker kjenner igjen.

Vi har muligheten til å utvikle en ny norsk trearkitektur som både oppfyller moderne krav og svarer på vår tids utfordringer.

Derfor fremstår det nesten absurd at vi bygget ut Oslobukta og Bjørvika uten å reise ett eneste trebygg. I en hovedstad som bokstavelig talt hviler på tømmer, trepeler og sagflis fra havne- og trelasthistorien, valgte vi likevel å bygge den nye fjordbyen i betong, glass og stål.

Det er ikke bare et materialvalg. Det er et kulturelt valg. Et valg om å bygge tungt, historieløst og kortsiktig, i en internasjonal standardarkitektur som kunne stått hvor som helst. En arkitektur som allerede virker utdatert før den er ferdig.

Samtidig beveger resten av verden seg. I våre naboland planlegges og bygges trebydeler, og i Europa brukes tre og andre biobaserte materialer som del av klimapolitikk, bioøkonomi og en mer sirkulær byggesektor. Mens her hjemme diskuterer vi fortsatt hovedsakelig fasader.

For når folk reagerer på det som bygges, reagerer de ikke bare på smak. De reagerer på fremmedgjøring. På tap av varme, gjenkjennelighet og materialitet. På at omgivelsene ikke lenger oppleves bygget for mennesker, men for systemer og kapital.

Nå som Grønlikaia og Filipstad står for tur, de siste store sentrumsnære sjøfrontene i Oslo, har vi fortsatt en sjanse til å tenke nytt. Ikke kosmetisk nytt, men strukturelt nytt. I de videre planene, detaljreguleringene og prosjektene kan vi utvikle bydeler med egen identitet, bygget rundt mykere, grønnere og mer biologiske prinsipper.

Det betyr ikke at alt skal bygges i tre. Men det betyr at tre, biobaserte materialer, lavteknologiske prinsipper, reparerbarhet, konstruktiv beskyttelse og lokal stedstilpasning må bli styrende premisser videre, ikke pynt som legges på til slutt.

Vi har ressursene. Vi har historien. Vi har teknologien. Vi har kunnskapen. Enn så lenge.

Men da må også regelverket trekke i riktig retning. Direktoratet for byggkvalitet har sendt nye klimakrav i TEK17 på høring. I forslaget legges det opp til at karbonet som lagres i tre og andre biobaserte materialer, ikke skal regnes med I klimagassregnskapet. Det er et avgjørende veivalg.

For tre er ikke bare et materiale. Det er også et midlertidig karbonlager. Når tre brukes i bygninger med lang levetid, i konstruksjoner som kan repareres og ombrukes, kan karbon holdes utenfor atmosfæren i generasjoner. Det gjør ikke tre til et mirakelmateriale. Men det gjør det meningsløst å late som om denne egenskapen ikke finnes.

Andre land beveger seg allerede i denne retningen. Frankrike, Finland og Danmark har på ulike måter åpnet for at karbonlagring i biobaserte materialer kan synliggjøres i klimaregnskapet. Norge bør ikke velge en modell som gjør fornybare materialers viktigste fortrinn usynlig. Da risikerer vi å styre byggenæringen videre etter en fossil og lineær logikk.

Skal vi virkelig møte utfordringene i byggenæringen ved å gjøre mer av det samme – produsere mer betong, legge til mer teknikk og skyve naturen enda lenger bort? Da har vi ikke forstått hva vår tids arkitektur handler om.

Det er på tide at arkitektene tar ordet tilbake. Ikke for å diskutere stil alene, men for å vise vei inn i en ny tid.