Bane NOR vil sette et spekulasjonstårn midt i Oslos hjerte

Hvordan skal høyhuset på Oslo S finansiere infrastrukturen på landets viktigste trafikknutepunkt, spør Erling Okkenhaug.

Av Erling Okkenhaug

Hvordan skal høyhuset på Oslo S finansiere infrastrukturen på landets viktigste trafikknutepunkt, spør Erling Okkenhaug.

Av Erling Okkenhaug

Erling Okkenhaug, stedsaktivist, Allgrønn.

Foto: Richard Jeffries

Dette spørsmålet stilte jeg under folkemøtet den 12. mai.

Generasjoner av nordmenn bygde opp jernbanen – skinne for skinne, stasjon for stasjon – fordi de trodde på et samfunn der folk kunne bevege seg fritt. Stasjonene var byens torg. Offentlige rom. Allmenningens hus.

Bane NOR eier dem nå. Alle sammen. Stavanger, Bergen, Trondheim, Drammen, Oslo.

De sentrale tomtene – kjøpt og betalt av fellesskapet – er blitt en eiendomsportefølje forvaltet med en investors logikk, ikke en samfunnsaktørs.

Ingen stemte over dette. Det bare skjedde. En gradvis ombygging av et samfunnsoppdrag til et forretningsprosjekt, gjort mulig av politikere som ikke stilte spørsmål og en offentlighet som ikke la merke til det. Nå vil de krone verket med et hotell- og kontortårn midt i Oslo sentrum.

På folkemøtet ble Grand Central i New York trukket frem som inspirasjon. Det faktiske forbildet er Hudson Yards – den kolossale eiendomsspekulasjonen på Manhattans vestkant, bygget for de rike og hyllet av arkitekturmagasiner, men hatet av New York-ere flest. Det er visjonen for Oslo S.

Bane NOR sier høyhuset skal tilføre «merverdi» til området. Merverdi er et ord brukt av folk som ikke vil si det de egentlig mener: profitt. Hva infrastrukturen – togene, perrongene, tilgjengeligheten og sikkerheten – faktisk finansieres av, fikk jeg ikke svar på under møtet.

Arkitekt Frederica Miller skrev kronikken «Høyhus eller bærekraft» i Aftenposten for over tjue år siden. Konklusjonen var klar: Høyhus er ikke bærekraftige. I 2022 skrev hun den igjen, fordi ingen hadde hørt etter. Dokumentasjonen er nå enda grundigere: Høyhus over 12-14 etasjer slipper ut opptil dobbelt så mye CO2 som lavere bebyggelse. De er betongsluker. De ødelegger mikroklima. De er dyre å bygge, dyre å drifte og vanskelig å endre.

Plan- og bygningsetaten vet dette. De skriver det selv i sin egen høyhusrapport. Og så konkluderer de, med en logikk som er nær umulig å følge, at nettopp fordi høyhus er så lite bærekraftige, bør de plasseres ved kollektivknutepunkter, slik at lavere transportbehov kan veie opp.

Miller sier det presist: Vinningen går opp i spinningen. Du kutter ikke klimagassutslipp fra et tårn av betong og stål ved å plassere det nær en T-banestasjon.

Tårnet vil dessuten bryte siktlinjen fra Karl Johans gate mot fjorden, aksen som binder Oslo sammen fra slott til hav. Plan- og bygningsetaten har selv vurdert konsekvensene for bylandskapet som «betydelige og negative». De sa det rett ut. Og planforslaget ble lagt frem likevel.

På folkemøtet var folk tydelige: utrygghet, barrierer, dårlige levevilkår for barna på Grønland. Reisende etterspurte skikkelige sitteplasser, bedre tunneler, flere innganger, lys, oversikt og universell utforming. Ingen ba om et hotell i skyskraperformat. Bane NOR har brukt millioner på medvirkningsprosesser – og svarer med et 135 meter høyt kontortårn. Det kalles ikke medvirkning. Det kalles premissmakt.

Bane NOR forvalter nasjonal jernbaneinfrastruktur på vegne av fellesskapet. Det er et statsforetak, ikke et eiendomsselskap, selv om det i praksis ter seg som ett. Når infrastrukturen finansieres av hotellprosjekter og kontortårn, er togene blitt gissel for eiendomsspekulasjonen. Det er ikke en modell. Det er en fallgruve.

Og arkitektur blir til spekulatur.

Politisk behandling av planforslaget er ventet i første kvartal 2027. Det er fremdeles tid til å kreve svar på spørsmålet som ikke ble besvart 12. mai: Hvem er dette for? Hvem eier tårnet, hvem leier det, hvem tjener på det – og kan vi se det kontraktsfestet?

Folket bygde jernbanen. Tomtene tilhører fellesskapet. Det er ikke Bane NORs eiendom å spekulere med.