Måltall til besvær

Rett etter krigen bestemte Einar Gerhardsens regjering seg for et mål på 100 000 boliger. Det relativt store tallet for vårt land var nødvendig for å:

–  Erstatte ødelagte boliger i krigshandlingene.

– Kompensere for et 5-års produksjonstap.

– Legge til rette for de mange familieetableringer og store barnetall som fulgte freden.

Boligbyggingen økte jevnt og trutt i de første åra og helt tråd med planen. Men så viser oversikten at produksjonen falt dramatisk og brått i begynnelsen av 1950-åra. Grunnen var hovedsakelig Koreakrigen. Økonomien gikk bra i landet, men vi hadde et valutaunderskudd og krigen på den andre sida av kloden ble en slags redning: Politisk ble det satset på økt arbeidskraft i skipsbygging og sjøfart.

Dette var aktiviteter som medførte tiltrengte dollar til statskassa. Bolig var imidlertid fremdeles et viktig politisk tema, og hele byggebransjen fikk en kraftig omlegging. I alle fall i den mer organiserte delen av boligsektoren forsvant den gamle førkrigsmåten å drive byggeplasser på, og vi fikk en virksomhet mer rettet mot effektiv produksjonsplanlegging, fabrikkproduserte elementer og kranbaner.

Produksjonen tok seg etter hvert opp og målet ble vel nådd, men på et mye seinere tidspunkt enn planlagt. Blant boligene fra denne tida er det nå relativt enkelt å se hvilke som ble bygget før og etter Koreakrigen.

Et annet interessant eksempel er Sri Lanka. Her ble Ranasinghe Premadasa boligminister i 1977 – etter hvert både statsminister og president – og han innførte et mål om 100 000, og seinere, med brask og bram, én million boliger. I et land med rundt fire ganger så mange mennesker som Sverige var begge tallene i og for seg godt begrunnet. De hadde da både et godt utdanningssystem og et velfungerende helsevesen, men boligstandarden var til gjengjeld bedrøvelig lav. Både på landsbygda og i byene.

Likevel var én million-målet å ta litt vel hardt i, og etter hvert ble alt fra tvilsom boligfornyelse til skifte av takplater på skrøpelige og understandard enkelthus regnet med i statistikken. Målet ble aldri nådd, og etter hvert politisk helt tåkelagt. Myndighetene fikk andre ting å bale med. Permadasa ble skutt på åpen hovedstadsgate i et attentat i mai 1992. 

Boligministeren etterlater seg spor også i den internasjonale boligdiskusjonen fordi han var en av initiativtakerne til FNs bolignødsår i 1985. Det satte et betimelig søkelys på globale boligforhold og fikk for en stakket stund politikere – til og med noen norske – til å interessere seg for boligpolitikk, og for at det mange steder dukket opp nasjonale boligstrategier ofte med både overambisiøse måltall og tiltak (litt naive, skulle det vise seg) i dramatisk voksende uformelle, urbane bosettinger – de vi kaller slum.

Dessverre er slik både politisk og faglig oppmerksomhet nå totalt borte i bistandsdebatten.

Slike lærestykker kan minne oss om at vi for det første bør støttet oppunder målsetningen regjeringa nå har stablet på beina. Det gir oppmerksomhet til et underkommunisert politikkområde. For det andre bør vi unngå diskusjoner om selve tallet og hva som skal regnes med. Slikt bidrar til at det viktigste, nemlig spørsmålet om boligkvalitet lett fordufter. For det tredje må vi benytte anledningen til å imøtegå tøvete påstander om at fjerning av noen kvalitetskrav vil bety mer og raskere boligbygging. 

Fagfolk i praksis burde lett kunne dokumentere at økt produksjon heller ikke automatisk vil føre til billigere boliger for folk flest. Også her har markedet regjert litt for lenge.

Det er på høy tid at vi – folk i praksis, forskning og på skolene, og ikke bare organisasjonene (NAL, AiN og AFAG) – bidrar til en mer kunnskapsbasert offentlige debatt.