Bygulv til besvær

Bygulv som førsteetasjer + tilliggende uteareal

Fra litt utpå 2000-tallet begynte man gradvis å omtale byggenes aktive sokkeletasjer pluss tilhørende uteareal som bygulv.

Spesielt gjaldt det Bjørvika-utbyggingen. Under overskriften «Åpnet bygulvet i Bjørvika» i Byggindustrien i 2011 uttalte direktøren for en av områdets hovedaktører, OSU, at det i OperaKvarteret og området generelt skal «være store og viktige bygulv». Og: «Bygulvet definerer vi som handels- og serveringsarealer.»

Samme forståelse av termen synes å gjelde for bygulvssatsningen til Obos. Dette kunne man nylig lese om i Arkitektur, i debattinnlegget «Bygulv koster før det lønner seg». I likhet med OSU har også OBOS en egen ansvarlig for bygulvsutvikling.

Bygulv som byrom 

Så har vi den mer utvidede bruken av begrepet. Den som definisjonsmessig er mest problematisk, der bygulv brukes om alt offentlig og halvoffentlig byrom. En slik begrepsbruk brer om seg. 

I bakgrunnsmaterialet for vårens anbudskonkurranse om den gamle Veterinærhøgskole-tomten i Oslo, brukes «byrom» og «bygulv» om hverandre. I det såkalte ambisjonsdokumentet er «byrom» brukt 20 ganger og «bygulv» 15 ganger. I det siste tilfellet nesten konsekvent som synonymt med hele byrommet. Blant prosjektets 12 omtalte mål, inngår «Bygulvet – hjertet i nabolaget». Man kan også lese at samlet utgjør «attraktive byrom og kantsoner, gangvennlige forbindelser og gode grøntområder (…) et aktivt og levende bygulv som legger til rette for byliv og potensielle helsegevinster gjennom økt fysisk aktivitet og sosial inkludering og deltakelse». Og: «Hvordan kan bygulvet være ‘stuen, kjøkkenet og hagen’ i nabolaget og være en kvalitet som utløser mulighet for nye boformer?».

Bransjenettverket Oslo Metropolitan Area (OMA) er ikke mindre fremoverlente på bygulvets vegne. Gjennom sine såkalte områdeforum, som alle ledes av eiendomsaktører og slik sier noe om nettverkets hovedinnretning, har de utarbeidet «bygulvskart». Disse «synliggjør utviklingspotensialet for spesifikke områder». Nærmere bestemt for store deler av det sentrale Oslo, der offentlige og halvoffentlige byrom – gater, torg, plasser og så videre – er omdøpt til bygulv.

Offentlige byrom er noe annet enn bygulv!

I tilfellene der «bygulv» brukes om offentlig byrom, oppstår en tvil: Hvilken forståelse av byrom ligger egentlig til grunn?

Er det tale om et tradisjonelt offentlig byrom, som – ved siden av å løse praktiske og logistiske utfordringer og eventuelt spille på lag med tilgrensende handels- og serveringstilbud – primært skal tjene allmennhetens interesser?

Eller søker man å fremme en betraktningsmåte om at byrommet som helhet skal kunne behandles mer i tråd med en mer avgrenset betydning av begrepet (førsteetasje + tilhørende uterom)? Altså som noe som, foruten å løse praktisk-logistiske utfordringer og invitere allmennheten inn, kan programmeres, kurateres og mikro-organiseres for å fremme økonomiske og kommersielle interesser?

«Bygulv» og fenomenet det ofte brukes som synonymt med, «offentlige byrom», er begreper som peker i vidt forskjellige retninger. Det er neppe tilfeldig at der man snakker om «offentlige byrom» og «byrom» om hverandre, hører man helt unntaksvis snakk om offentlige bygulv. Heller ikke når det brukes synonymt med nettopp offentlige byrom.

Et «bygulv» slik man vanligvis forstår det, er ikke offentlig på samme måte som «byrom» er det. Kanskje er det også noe av dette som bidrar til begrepets tiltrekningskraft? «Bygulv» konnoterer noe konkret og lett anskuelig, mens byrom-begrepet for mange er mer abstrakt og uspesifikt. Legger man til at byrommet er «offentlig» følger for mange også en rekke mer negative konnotasjoner med på lasset: uønskede brukere, støyende og plagsomme aktiviteter, kanskje også kriminalitet.

Entydige begreper, takk

Det er når hele byrommet ikke bare omtales som bygulv, men faktisk behandles som det (altså som bygulv i mer avgrenset forstand), det blir ordentlig problematisk. Bortsett fra at de fysisk løper sammen (og bør gjøre det på så sømløse måter som mulig) er ikke offentlige byrom en forlengelse av kommersielle førsteetasjer, slik bygulvstermen indikerer.

Offentlige rom er snarere å forstå som et eget rom med en annen logikk og rasjonalitet. Der fellesskapets og demokratiets interesser, og allmennhetens frie og ubegrensede tilgang, står i høysetet. Slik bør de også behandles, ved planlegging og utvikling, prosjektering og utforming, forvaltning og praktisk politikk. 

Et allment språkideal tilsier at ord og begreper bør ha et mest mulig avklart innhold. Slik reduserer man faren for misforståelser. I vårt konkrete tilfelle betyr en felles begrepsforståelse at byutviklingens mange aktører snakker om det samme når termer som byrom og bygulv anvendes. Felles forståelse av ord og termer er også forutsetninger for demokratisk medvirkning, juridisk forutsigbarhet med mer.

Forslag

For å rydde opp i sammenblandingen av termer og betydninger, foreslår vi noen begrepsdefinisjoner: 

– Byromsdekke eller byromsgulv: selve dekket i byrommet: 

– Bygulv: førsteetasje og tilhørende (kommersielle) uteareal. Kanskje burde det ha vært kalt noe annet for å unngå sammenblanding med byrommets dekke, men begrepet i denne betydningen er så innarbeidet at det trolig er vanskelig å endre. 

– Offentlige byrom, eventuelt bare byrom: Alle utendørsrom mellom bebyggelsen som er regulert til offentlige eller allmenne formål (inkludert dekket). Uavhengig av om det er på offentlig eller privat grunn. Eventuelt kan man skille mellom offentlige og halvoffentlige byrom, med byrom som en samlebetegnelse.   

Som et minimum bør man ved bruk av bygulv-begrepet være tydelig på hva man mener. Brukes det om hele byrommet, bør det klargjøres hvorfor. Samt hvorfor man velger bort mer innarbeidede, entydige og forpliktende termer som offentlige byrom/byrom. Ikke minst gjelder det i dialogen mellom utviklere og plan- og bygningsmyndigheter.

Slik kan man også unngå eventuell tvil rundt hvorvidt det faktisk er heloffentlige byrom man planlegger for og utvikler, og ikke bygulv i den mer avgrensede og lukkede betydningen.

For det som står på spill, er intet mindre enn byens fellesskapsarenaer par excellence.