Deleie er ikke en løsning på boligkrisen – det er et symptom på den

Her finnes en glemt del av norsk boligpolitisk historie som fortjener å hentes frem igjen: den ikke-kommersielle, kooperative borettslagsmodellen. Den ga ikke bare mennesker en inngang til eierskap. Den var også et virkemiddel for å bygge flere boliger, begrense spekulasjon og sikre at bolig ikke ble underlagt markedets logikk alene.

Deleie forsøker å løse konsekvensene av et marked som har blitt for dyrt. En reetablering av en sterk, ikke-kommersiell borettslagssektor kan være et av svarene på selve problemet.

Det betyr ikke at én modell alene kan løse boligkrisen. Men vi må flytte debatten fra stadig mer kreative måter å finansiere dyre boliger på, til hvordan vi kan bygge flere boliger som vanlige mennesker faktisk har råd til å bo i og eie.

Deleie – eller «fra leie til eie» – selges inn som en løsning på boligkrisen. Men la oss være ærlige: Deleie gjør ikke boliger billigere. Det gjør bare inngangsbilletten lavere.

Kjøperen betaler renter og avdrag på egen eierandel og husleie for resten. Når utleier i tillegg skal dekke kapital, risiko og administrasjon, er dette først og fremst en finansieringsmodell – ikke en boligpolitisk løsning.

Verre er det at modellen ikke gjør noe med selve problemet.

Vi mangler boliger. Tomter er dyre. Reguleringsprosessene tar for lang tid. Byggekostnadene er høye, og utbyggere møter stor risiko. Skal boligprisene ned og flere få mulighet til å eie eller leie på en forsvarlig måte, må det bygges langt mer.

Det er også en grunnleggende svakhet ved å fremstille deleie som en vei inn i eierskap: Modellen forutsetter at boligen fortsatt er et investeringsobjekt. Den som kjøper en andel, skal senere kjøpe resten til markedspris.

Stiger boligprisene, blir det dyrere å kjøpe seg helt inn. Faller prisene, tar kjøperen risikoen på sin egen andel.

Hva slags eierlinje er det?

Når terskelen for å kjøpe hele boligen blir for høy, svarer markedet med muligheten til å kjøpe en mindre del. Problemet er at dette ikke løser boligkrisen. Det tilpasser mennesker til et boligmarked som har sluttet å fungere for stadig flere.

Og symptomet peker mot et større problem: Vi har gjort bolig til en stadig mer kommersiell vare, samtidig som vi later som om markedet alene kan sikre brede eiermuligheter.

Skal vi gjenreise ideen om bolig som en rettighet, må vi tørre å utfordre markedets dominans. Boligpolitikken må handle om å bygge boliger folk faktisk har råd til å bo i – ikke bare om å utvikle nye finansieringsprodukter for å få folk inn på et stadig dyrere marked.

Det er på høy tid at dagens Ap-politikere, og andre som har høye bolig-politiske ambisjoner, gjenoppdager landets bolighistorie og hva det kooperative boligprosjektet faktisk handlet om.

Når dagens Ap-topper, som kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran med ansvar for boligpolitikk, viser til historien, hopper de over det viktigste: Hva betydde egentlig «eierskap» da Arbeiderpartiet selv var med på å forme boligpolitikken?

Skjæran viser til etterkrigstidens eierlinje, Husbanken og borettslagsmodellen. Men etterkrigstidens boligeierskap kan ikke uten videre sammenlignes med dagens kommersialiserte boligmarked. Å eie betydde i stor grad å ha en trygg og regulert bruksrett i et borettslag, bygget gjennom kollektive og samfunnsstyrte ordninger. Det handlet om trygghet og varige boforhold – ikke om å gjøre boligen til et stadig mer lukrativt investeringsobjekt.

Det kooperative boligprosjektet handlet om å bygge boliger gjennom kollektive løsninger, dempe spekulasjon og bruke fellesskapets virkemidler til å sikre vanlige mennesker stabile og gode boliger.

Det er nettopp dette som mangler i dagens eierlinje: Fellesskapet har trukket seg tilbake, mens markedet har fått stadig større makt.

Historien peker derfor ikke mot mer marked, men mot sterkere fellesskapsløsninger. Skal flere kunne eie, må spekulasjonsmulighetene begrenses for deler av boligmassen og fellesskapets kontroll styrkes.

Mer marked vil verken bringe oss nærmere Gerhardsens og Brattelis sosiale eierlinje – eller Arbeiderpartiets mål om 130 000 nye boliger innen 2030.

For i et gjennomkommersialisert boligmarked bygges det først og fremst der lønnsomheten er størst, ikke der behovet er størst. Skal målet om 130 000 boliger bli mer enn et tall, må Arbeiderpartiet ta inn over seg at markedet alene ikke vil levere.

Private utbyggere har en viktig rolle, men de kan ikke forventes å løse et samfunnsproblem som oppstår fordi boligbyggingen styres av lønnsomhet. Når det er mest lønnsomt å bygge dyrt, er det ikke overraskende at det bygges dyrt.

Derfor må politikken endre spillereglene.

Vi trenger flere ikke-kommersielle aktører, sterkere offentlig styring av tomter – gjerne gjennom tomtefeste – og utbygging og boligmodeller som gjør boliger tilgjengelige for vanlige inntekter.

Kommuner, boligbyggelag og andre kooperative og fellesskapsbaserte aktører må få en langt sterkere rolle. Det må bygges boliger som ikke først og fremst skal maksimere markedsverdien, men gi mennesker stabile og gode hjem.

Det er slik vi kan bygge opp igjen en ikke-kommersiell boligsektor.

For flere boliger kommer ikke av flere finansielle krumspring. De kommer av at vi faktisk bygger dem.

Vi trenger en boligpolitikk som øker tilbudet, demper prispresset og tar tilbake noe av den demokratiske kontrollen over hvordan og for hvem det bygges.

Skal flere kunne eie, må flere boliger bygges utenfor markedets logikk.

Boligkrisen løses ikke ved å lære folk å betale mer for mindre. Den løses ved å bygge mer – og ved å bygge på en annen måte.

Det er på tide å slutte å behandle deleie som en løsning.

Det er på tide å behandle det som det det er: Et tegn på at boligpolitikken har kommet for langt bort fra målet om bolig som et gode for alle.