Blir det noe liv i dette strøket, da?

Et vennlig regjeringskvartal?

Debatten om Regjeringskvartalet har i stor grad handlet om rivning og bevaring, sikkerhet, kostnader og arkitektur. Det jeg lurer på, er noe annet: Kommer Nye Hammersborg til å bli et levende bystrøk med egen karakter, der gammelt og nytt vokser sammen?

Regjeringskvartalet er den store nye aktøren i området. Arkitekt Gudmund Stokke har beskrevet prosjektets ambisjon som «Verdig. Varig. Vakkert. Vennlig.». Jeg skal la estetikken ligge. Det interessante spørsmålet her, er om kvartalet oppleves som vennlig.

Erling Fossen har pekt på at de nye offentlige rommene reparerer bystrukturen. Johan Nygaardsvolds plass har en monumental og inviterende størrelse. Einar Gerhardsens plass er mer intim, med Picasso som fondmotiv. Den kommende parken foran gamle Deichman gir dessuten muligheten til å knytte sentrum bedre sammen på tvers av dagens barrierer.

Men fungerer det i praksis?

Naboen Daniel Overskott mener ikke det. Han opplever å bli møtt med røde lys, kameraer og forbudsskilt. Alle investeringene i dyr kunst og åpne plasser, utlignes av følelsen som gis av at man som vanlig borger egentlig ikke er velkommen.

Tre måneder etter åpningen er mitt inntrykk at Johan Nygaardsvolds plass ofte ligger overraskende øde.

Det er som om folk ikke helt føler at den tilhører dem.

Byliv skapes på gateplan

Den kommende parken kan bli nøkkelen til mer byliv og en bedre kobling mot Torggata og Arbeidersamfunnets plass. Men da må den også få gode forbindelser videre østover. Det bør sikres i videre planer.

Ellen de Vibe har omtalt Regjeringskvartalet som byødeleggelse. Hun beklager tapet av Y-bokka og peker på en viktig tapt mulighet for bylivet.

Samhandlingstrøket i Regjeringskvartalet sikrer at alle de ansatte i det enorme anlegget kan bevege seg på tvers gjennom bygningene uten å gå ut. Det er et logisk og effektivt grep som styrker samhandling og sikkerhet. Men hva skjer med bylivet når flere tusen ansatte kan bevege seg gjennom et internt system uten å bruke gatene utenfor?

Tradisjonelt har store arbeidsplasskonsentrasjoner skapt fotgjengerstrømmer som gir liv til byen. Folk går til møter, kjøper kaffe, henter lunsj eller tar en omvei hjem. Slike hverdagslige bevegelser er selve råstoffet i bylivet.

Når mye av ferdselen flyttes bort fra gateplanet, blir resultatet mindre aktivitet og færre spontane møter – mindre byliv.

De private prosjektene kan bli avgjørende

De Vibe argumenterer for at det i stor grad er de omkringliggende prosjektene som vil skape reell byreparasjon. Jeg tror hun har et viktig poeng. Det investeres nå milliardbeløp i ny bruk av eldre bebyggelse i området.

Selv den nokså bortgjemte Kommandør T.I. Øgrims plass skal bli et trivelig byrom med tilbud på gateplan.

Transformasjonen av gamle Deichmanske til et flerfunksjonelt kulturhus med fotokunst som tyngdepunkt er et godt eksempel. Det samme gjelder utviklingen av Trefoldighetskirken. Begge prosjektene bygger videre på eksisterende kvaliteter og gir nytt liv til historiske bygninger. Nye hotell-, nærings- og kulturprosjekter kan bidra positivt.

Om dette samlet utløser et robust byliv, gjenstår å se.

Uten boliger kan det bli vanskelig

Som både Fossen og de Vibe, savner jeg flere boliger. Boliger er fortsatt den sikreste garantien for liv etter arbeidstid. De skaper aktivitet morgen og kveld, på hverdager og i helger.

De nye reguleringene åpner for flere boliger i Keysers gate, men antallet blir begrenset.

Jeg er også bekymret for at profesjonelle investorer kan kjøpe opp boliger i gamle Hammersborg og gjøre vanlige bygårder om til korttidsutleie. Da mister området noe av det som gjør bystrøk levende: stabile beboere og lokale fellesskap.

Byen må tåle å være litt uforutsigbar

Til årets Oslo Urban Week har vi invitert Jesse Shapins og Abigail Paul Scott for å diskutere hva som skaper gode bystrøk.

Shapins jobber blant annet med store byutviklingsprosjekter i København og har argumentert for at vellykket byutvikling handler om å bygge sosiale økosystemer, ikke bare realisere eiendomsprosjekter. Et område lykkes når det fungerer som et nabolag, ikke bare som en destinasjon.

Scott har gjennom den London-baserte kampanjen HUMANISE kritisert byutvikling som blir så kontrollert, standardisert og effektiv at den mister menneskelig karakter. Levende byer trenger egenart, overraskelser og rom for uformell bruk.

Disse perspektivene treffer Hammersborg godt.

Livet vil leve

Mens vi har forberedt Oslo Urban Week, har vi gått gatelangs og blitt bedre kjent med Nye Hammersborg. På solskinnsdager fylles trappene ved St. Olav kirke av elever. I Fredensborgveien er en gammel gravstein med et dødningehode murt inn i grunnmuren på et hus. Når mørket faller på, lyser Outi Pieskis AAHKA ut av A-blokka. På Einar Gerhardsens plass spiser byråkrater matpakkene sine, selv om det var her bomben gikk av 22. juli.

Livet vil leve. Livet må få leve.

Skal Nye Hammersborg lykkes, må området invitere til nettopp denne hverdagslige bruken. Det må være plass til ungdom, beboere, ansatte, turister, kulturpublikum og tilfeldige forbipasserende. Området må oppleves som åpent, tilgjengelig og koblet på byen rundt, også etter at kontorene stenger.

Det er fortsatt for tidlig å avgjøre om Nye Hammersborg blir et eksempel på byreparasjon eller byødeleggelse.

Men vi kan fortsatt være med på å avgjøre utfallet og om noen år vet vi svaret.

Ble det noe liv i dette strøket?