God start, DOGA, men hvordan skal kompetansen faktisk kreves brukt?

Markedssvikten

Siri Holmboe Høibo, leder for arkitektur og by- og stedsutvikling i DOGA, beskriver selv markedssvikten: Når samfunnsverdien av en kvalitet er større enn det utbyggeren selv kan hente ut (for eksempel gjennom en fasade som tilfører kvaliteter til omgivelsene) vil markedet produsere for lite av den.

Hennes forslag er en subsidie, basert på en studie som anslår at en subsidie tilsvarende rundt 10 prosent av byggekostnaden kan gjøre det lønnsomt for utbyggere å velge mer særpreget arkitektur (Ahlfeldt et al., 2026).

Dette er i seg selv et viktig poeng. Dersom arkitektonisk kvalitet produserer samfunnsverdier som ikke fullt ut kan hentes ut av den enkelte utbygger, er det samtidig vanskelig å se for seg at markedet frivillig skal etterspørre all den kompetansen som trengs for å ivareta disse verdiene.

Mens det arbeides med bedre dokumentasjon og økonomiske insentiver, bør man derfor samtidig se på det NAL har argumentert for som den mest direkte løsningen på kompetanseproblemet: Å gjøre som en rekke andre land og stille krav om arkitektfaglig kompetanse når bygg av en viss kompleksitet og samfunnsmessig betydning skal prosjekteres.

Kompetanse alene gir ikke nødvendigvis reell innflytelse

Kompetansespørsmålet har også faglig dekning langt utover arkitektprofesjonen. En omfattende litteratur innen profesjonsstudier, fra Andrew Abbotts arbeid om profesjoners jurisdiksjon (1988) til Eliot Freidsons analyser av profesjonalisme (2001), har lenge vist at kompetanse alene sjelden gir en profesjon reell innflytelse.

Slik Andreas Eriksen, forsker ved Senter for profesjonsforskning (SPS) på OsloMet, forklarte under representantskapsmøtet i NAL den 18. juni i år, avgjøres profesjonell innflytelse ikke bare av hva en fagperson kan. Det avgjørende er om kompetansen er knyttet til et anerkjent og regulert mandat, altså en formell rett og plikt til å utøve faglig autonomt skjønn innenfor et definert ansvarsområde.

Et utdanningskrav kan dermed sikre hvem som er kvalifisert til å utføre bestemte oppgaver. Et tydelig profesjonsansvar kan definere hvilke vurderinger fagpersonen faktisk står ansvarlig for.

Og et mandat avgjør om disse vurderingene også får reell betydning i beslutningene.

Forenklingsnarrativet

Derfor bør DOGA, samtidig som Hjemdal beskriver behovet for mer «kompetanse», også drøfte konsekvensene av de mulige endringene i kompetansekravene som nå utredes hos Direktoratet for byggkvalitet (DiBK).

Regjeringen har bedt DiBK forenkle systemet for kvalifikasjoner, kontroll og tilsyn, og vært eksplisitt på at kvalifikasjonskrav bare skal stilles «der vi må». «Forenkling» kan bety at krav kuttes. Men det kan også bety at samfunnet blir tydeligere på hvilke områder hvor faglig kompetanse faktisk er nødvendig.

Hjemdal skriver selv at arkitektkompetansen «må» inn der beslutningene tas. Samtidig er det regulatoriske sporet som faktisk avgjør hva som skal måtte inn, hvem som skal være kvalifisert og hvilket ansvar de skal ha, til aktiv behandling nå.

Det gjør spørsmålet ganske konkret: Er arkitektfaglig kompetanse bare noe som skaper merverdi dersom en utbygger velger å kjøpe den, eller er deler av kompetansen av en slik samfunnsmessig betydning at den faktisk bør kreves?

Fagmiljøene er samlet om kompetansekravet

Det er nettopp dette gapet NAL har tatt strategiske grep for å lukke. NALs representantskap vedtok 19. juni enstemmig å videreføre arbeidet med tittelbeskyttelse og yrkesregulering av arkitektyrket i Norge.

Men som medlemseid organisasjon har ikke NAL noen formell myndighet over regelverket. Organisasjonen kan argumentere, dokumentere og møte myndighetene. Det gjorde NAL da de møtte KDD i mars, sammen med professor Steffen Wellinger som representant arkitektutdanningene ved AHO, BAS og NTNU, for å argumentere for mastergradskrav i de mest kompliserte tiltaksklassene, i tråd med EUs regler for yrkeskvalifikasjoner og kravene som stilles til innholdet i arkitektutdanningen.

I januar 2025 skrev NAL, sammen med RIF og Arkitektbedriftene i Norge, direkte til DiBK i forbindelse med det pågående regelverksarbeidet. Budskapet var at utdanningskravet for arkitekturprosjektering må være arkitektfaglig utdanning på masternivå i dagens tiltaksklasse 2 og 3, og en generell reduksjon i kvalifikasjonskravene vil kunne gi lavere byggkvalitet og flere byggfeil.

Organisasjonene advarte samtidig mot å forlenge dagens praksis med toårig fagskole til tilstrekkelig grunnlag for prosjektering i tiltaksklasse 2. Det er nettopp denne typen åpning som gjør at komplekse boligprosjekter, skoler, barnehager og sykehjem i dag kan prosjekteres uten arkitektutdanning.

Et slikt kompetansekrav løser riktignok ikke alene spørsmålet om når arkitekten kommer inn, hvor lenge arkitekten blir værende i prosjektet eller hvor mye beslutningsmakt vedkommende faktisk har. Men det etablerer et nødvendig første ledd: At bestemte arkitektfaglige vurderinger tilhører et definert kompetanse- og ansvarsområde.

Derfra kan man diskutere hvordan dette ansvaret skal følge prosjektet, og hvilket mandat profesjonen skal ha når økonomiske, tekniske og samfunnsmessige hensyn kolliderer.

Fra samfunnsverdi til samfunnsrisiko

Skal arkitektkompetanse få reell betydning, må den derfor kobles til profesjonelt ansvar og et tydelig mandat. Den kan ikke bare overlates til utbyggerens vurdering av hvorvidt kompetansen lønner seg, eller til subsidier som skal kompensere markedet for å ivareta samfunnets interesser.

Dersom arkitektfaglig kompetanse bare er et valgfritt bidrag som kan gjøre et prosjekt litt bedre, er det naturlig å forsøke å overbevise markedet om å kjøpe mer av den. Dersom kompetansen derimot er nødvendig for å ivareta langsiktige samfunnshensyn, kvaliteter i våre felles omgivelser og ansvarlige faglige avveininger i komplekse byggeprosesser, holder det ikke at bruken er frivillig.

Da må utdanning, kompetansekrav, profesjonsansvar og arkitektens samfunnsrolle kobles sammen i et tydeligere system.

Ellers risikerer vi at arkitekten fortsatt inviteres inn når markedet trenger kompetansen, sendes ut igjen (eller byttes ut) når de faglige vurderingene blir ubeleilige, og likevel holdes ansvarlig for sluttresultatet når kvaliteten svikter.

Vi kan ikke på den ene siden forvente at arkitekten skal ta ansvar for samfunnets langsiktige interesser, og på den andre siden organisere systemet slik at det er valgfritt om den samme faglige dømmekraften skal få noen reell myndighet.

Referanser:

Abbott, A. (1988). The System of Professions: An Essay on The Division of Expert Labor. University of Chicago Press.

Ahlfeldt, G. M., Pietrostefani, E., & Zhang, A. (2026). The Economics of Architecture (CEPR Discussion Paper No. DP21022). Centre for Economic Policy Research.

Freidson, E. (2001). Professionalism: The Third Logic. University of Chicago Press