Fra gummi til gjørme

Økt variasjon, og å utvide forståelsen av hva et godt lekemiljø er, vil være en god start. Håpet er at diskusjonen tvinger fram et paradigmeskifte i utforming av lekeplasser, skriver landskapsarkitekt Andrea Haave-Persson.

Av Andrea Haave-Persson

Gummien er relativt slitesterk, tilgjengelig for rullestolbrukere og har gode støtdempende egenskaper, men betyr det at gummiasfalt er svaret på et godt lekemiljø, spør innleggsforfatteren.

Foto: Tove Laluten

Tiden er inne for å ta lek på alvor. Vi som designer lekeplasser har i økende grad latt natur vike for kunstige lekemiljø. Diskusjonen vi nå ser rundt bruken av gummiasfalt er egentlig bare en del av det som burde være en bredere debatt om naturlek vs. kunstige lekemiljø - det planlagte og kontrollerte vs. det naturlige, foranderlige og uforutsigbare.

Når vi designer områder for lek må vi anvende vår kreativitet og kompetanse på lik linje i møte med leken, som når vi tegner torg eller andre byrom. Dette oppleves ikke alltid som tilfellet, her kan vi bli bedre.

Vedlikehold, drift og slitasje. Dette er de vanligste årsakene til at naturbaserte alternativer vrakes til fordel for gummiasfalt og kunstige lekemiljø. I motsetning til grus, jord og sand fører ikke gummidekkene til økt mekanisk slitasje på bygg eller lekeplassutstyr. Gummien er relativt slitesterk, tilgjengelig for rullestolbrukere og har gode støtdempende egenskaper. I tillegg vil man i områder preget av kriminalitet og rusproblematikk slippe å bekymre seg for om det finnes sprøytespisser i sanden eller jorda der barna leker.

Det hører også med til bildet at når lekeplassene er små, blir belastningen på naturen stor. Fra 1975 til 2006 så man i norske barnehager en reduksjon i lekeareal per barn på over 12m2. Nådeløse barnehender river opp blomster med rota, og ivrige barneføtter som tramper rundt forvandler raskt gress til gjørme. Da er gummiasfalten et fristende alternativ. Likevel, betyr alt dette at gummiasfalt er svaret på et godt lekemiljø?

Forskning dokumenterer at naturen er særlig egnet for meningsfylte og læringsrike opplevelser for barn, og at barna har en tendens til å foretrekke lek i naturlike omgivelser. Naturlige lekemiljø er fleksible, og byr gjerne på mer variert og kreativ lek enn kunstige lekemiljø. Det viser seg at barn som leker i naturomgivelser utvikler bedre motoriske egenskaper enn de som leker i asfalterte skolegårder, og at tilgang på natur og grøntområder har en positiv innvirkning på helse.

Befolkninger med tilgang til de grønneste områdene har de laveste verdiene av helseforskjeller, i forhold til inntektsnivå. Vi vet også at høy deltakelse i friluftsliv sammenfaller med høy sosioøkonomisk status og norskfødte foreldre. Dette betyr at man i beste fall, ved å bidra til at alle får tilgang på gode grøntområder - for eksempel i barnehagen - kan være med på å utjevne sosialt betingede helseforskjeller.

Foto av lekeplass. — Fantasilek og bevart natur i Vestre Billingstad Barnehage, Asker.
Foto: Andrea Haave-Persson

Andre interessante funn er at de som har deltatt på mye naturbasert aktivitet som barn oftere utvikler mer miljøvennlig adferd og holdninger som voksne. Dessuten ser man at de som ikke tilegner seg erfaring med å ta risiko i barndommen, kan unngå risiko senere i livet.

De strenge kravene for lekeområder er ment å garantere sikre lekemiljø for barna, dette er viktig. Men når svaret stadig vekk er gummidekker må vi heller tenke nytt. Er det å legge gummiasfalt under føttene på barna blitt vår tids versjon av å sy puter under armene på ungene? Glem curlingforeldre. Har vi i jakten på trygghet, gjennom forskrifter og tekniske krav blitt en form for curlingarkitekter?

I Fagmiljøene må vi i større grad anvende vår kompetanse og kreativitet der vi planlegger lek.

De store fordelene ved naturlige lekemiljø kan apparater og gummidekker vanskelig konkurrere med. Rullevennlighet er viktig, og hensyn til vedlikehold, drift og slitasje kan ikke avfeies. Men det er mulig å dempe påvirkningen fra naturlige lekemiljø gjennom god planlegging og kreative løsninger.

Det er dessuten viktig at det settes av store nok arealer til lek.

Det er ikke slik at alle apparater og dekker som ikke er natur skal avskrives. Men økt variasjon, og å utvide forståelsen av hva et godt lekemiljø er, vil være en god start. Håpet er at diskusjonen tvinger fram et paradigmeskifte i utforming av lekeplasser.

Fra det planlagte og kontrollerte, til det naturlige og foranderlige.

Fra gummi til gjørme.