Meninger / Debatt
Gategrunnsleie som verktøy for en tryggere og bedre by
Av Øystein Aurlien
Hvem har stjålet Lillehammer-skalaen?
Byplansjefens primære oppgave må være å verne om den demokratisk vedtatte KPA, ikke å legitimere utbyggernes arkitektoniske grenseflyttinger, skriver Stein Vegard Øyer.
Av Stein Vegard Øyer
Byplansjefens primære oppgave må være å verne om den demokratisk vedtatte KPA, ikke å legitimere utbyggernes arkitektoniske grenseflyttinger, skriver Stein Vegard Øyer.
Av Stein Vegard Øyer
Foto: privat
I over førti år var Lillehammer et nasjonalt forbilde for god byplanlegging, kjent for sin evne til å utvikle seg uten å miste respekten for historisk trehusbebyggelse, siktlinjer og landskap. Den såkalte «Lillehammer-skalaen» ble opprettholdt gjennom en gjennomarbeidet byplan (KPA).
Men de siste ti årene har dette sklidd ut. Flere store utbygginger – som Lillehammer Taarn, Mesnakvartalet, Kvartal 17, Skysstasjonsområdet og Storgata 86 – 88, bryter nå konsekvent med byplanens bestemmelser for høyde og volum.
Spørsmålet er hvorfor byplansjefen og politikerne i planutvalget tilsynelatende velger å se bort fra disse bindende reglene. Er det en antakelse om at Lillehammers egenart tåler hva som helst av overdimensjonert utbygging, eller er målet å endre bybildet fra en helhetlig småbyskala til en ujevn silhuett dominert av overdimensjonerte nybygg?
Byplansjef Gundhild Stugaard har i Gudbrandsdølen Dagningen (GD, 24. og 30. juli) forklart at KPA er en overordnet plan, ikke «skrevet i stein», og at Lillehammer må følge samfunnsutviklingen. Hun hevder at «samfunnet endrer seg mye raskere enn før, det må skapes attraksjon, bo- og investeringslyst».
Derfor må byplanen være fleksibel nok til at «overordna prinsipper» kan vurderes fra prosjekt til prosjekt, ellers vil Lillehammer «tape terreng».
Dette synet har ført til at utbyggernes økonomiske interesser i stadig større grad styrer byutviklingen. Juridisk bindende planbestemmelser settes til side, noe som gjør byplanleggingen uforutsigbar og lite demokratisk fra allmennhetens perspektiv.
Stugaard sier kommunen ikke er alene om å bestemme, og at det er «forståelse for at eiendomsutviklere og utbyggere driver kommersielt og vil ha lønnsomhet». Hun frykter at «alternativet kan være at det i mange tilfeller ikke blir bygd noe i det hele tatt».
Dette kan tolkes som om byplansjefen føler seg presset til å fravike byplanens regler, for eksempel på grunn av statlige krav om knutepunktutbygging. Men regjeringens egen veiledning presiserer at fortetting må tilpasses stedlige rammer: Tetthet, volum og høyder fra større byer egner seg ikke nødvendigvis for mindre byer. Kommunen har tross alt full selvråderett i plansaker.
Stugaard bekrefter at debatt om byutvikling er viktig og at kommunen følger «prinsippene i byplanen» for å bevare byens særpreg. Hun hevder de «prøver i størst mulig grad å påvirke utbyggerne». Men disse uttalelsene virker forvirrende og selvmotsigende. Når hun konsekvent refererer til «prinsippene i byplanen» – og ikke de konkrete utformingsbestemmelsene – åpner hun for at høyde- og volumreglene kan brytes i enkeltprosjekter.
Et tydelig eksempel er den nylig vedtatte saken for Storgata 86-88, en del av kulturmiljøet Storgata. Her anbefalte byplansjefen vesentlige overskridelser av gesimshøyder og antall etasjer. Begrunnelsen? Eiendommen ville da være «mer i samspill med Kronen-bygget, Tinghuset, Lillehammer Tårn og Mesnakvartalet».
Dette er en bevisst feilbruk av begrepet «strøkets karakter». Strøket skal vurderes ut fra den dominerende historiske bebyggelsen, ikke ut fra enkeltprosjekter som allerede bryter med Lillehammerskalaen.
Dette er et klart misbruk av både «strøkets karakter» og «Lillehammerskalaen», begreper som handler om å bevare en menneskelig og lokal bykarakter, ikke å innføre storbyskalabygging som bryter småbyens identitet.
Byplansjefens primære oppgave må være å verne om den demokratisk vedtatte KPA, ikke å legitimere utbyggernes arkitektoniske grenseflyttinger.
