Meninger / Debatt
Arkitektur handler om mer enn å tegne hus
Av Matthew Dylan Anderson
Arkitekturfagets virkelige utfordring ligger i en samfunnsutvikling hvor kvantitet og kortsiktige perspektiver altfor ofte vinner, skriver Barbro Grude Eikseth.
Arkitekturfagets virkelige utfordring ligger i en samfunnsutvikling hvor kvantitet og kortsiktige perspektiver altfor ofte vinner, skriver Barbro Grude Eikseth.
Barbro Grude Eikseth er sivilarkitekt MNAL, PhD.
Foto: privatDet blåser friskt i arkitekturdebatten om dagen, og det er godt med frisk luft i en ellers nokså lukket og konsensuspreget arkitektbransje. Gaute Brochmann fortjener ros for å løfte en viktig diskusjon om arkitektfagets utvikling.
Men i sitt tilsvar til mitt innlegg i Arkitektur 18. november, tolker Brochmann min argumentasjon som et forsvar for status quo og en utvannet faglighet. Det er ikke riktig.
Jeg mener også at arkitektutdanningen må utvikles og at den arkitektfaglige kjernen må styrkes, men studentene må samtidig rustes til å håndtere den kompleksiteten som preger arkitekters faktiske arbeidshverdag.
Når jeg i innlegget peker på det tverrfaglige i arkitektens arbeid, er det fordi profesjonens kunnskapsgrunnlag faktisk er sammensatt på denne måten. Arkitekter trekker på flere ulike vitenskapelige disipliner, både tekniske og naturvitenskapelige, samfunnsvitenskapelige, humanvitenskapelige og estetiske.
Hvilken kunnskap som er relevant, og hvordan den brukes, avhenger av den konkrete oppgaven.
Når arkitekter utformer et sykehus, må de forstå hvordan medisinske arbeidsprosesser og logistikk fungerer og hvordan materialer, farger, lys og natur virker inn på pasientens tilfriskningsprosess. Transformasjon av kulturminner krever innsikt i bygningsteknikk, materialer og energi, men også kulturhistoriske verdier, juridiske rammer, brukerbehov, økonomi og stedets identitet.
Arkitekten skal ikke være ekspert på alt dette, men må forstå hvordan de ulike forholdene påvirker utformingen av bygget og omgivelsene. Oppgaven er å avveie ulike hensyn og sammenføye dem til en helhetlig løsning.
At arkitekter trekker på kunnskap fra mange fagområder betyr ikke at de har forlatt sin kjernekompetanse. Tvert imot, det er nettopp gjennom å integrere ulike kunnskapsformer i den fysiske utformingen av bygninger og steder at den arkitektfaglige kompetansen kommer til uttrykk.
Men hvor setter man grensen for hva som er innenfor og utenfor fagets kjernekompetanse når det er så komplekse arbeidsprosesser, ofte med mange aktører involvert? Den amerikanske arkitekturforskeren Dana Cuff viste i en stor studie av arkitekters daglige arbeid for over tretti år siden, hvordan de sosiale dimensjonene ved arkitektarbeidet aktivt er med på å forme arkitekturen.
Dette bryter med forestillingen om at arkitektur først og fremst skapes ved tegnebordet. Alt som påvirker prosjektet er også med på å forme resultatet. Fra organisering og bemanning av kontoret, til dialog og forhandling med oppdragsgivere, brukere og samarbeidspartnere.
Uten kunnskap om dette risikerer man å komme ut i praksis uten nødvendig rolleforståelse og bakkekontakt. Det er nettopp denne erfaringen Karl Fredrik Honningsvåg beskriver levende i sitt innlegg i Arkitektur 17. november. Jeg mener at samarbeid, dialog og interessenthåndtering er så tett innvevd i arkitektens arbeidsprosesser at dette også bør gjenspeiles i utdanningen, i alle fall på masternivå.
Brochmann ser ut til å legge til grunn at markedet vil etterspørre flere arkitekter dersom vi rendyrker og snevrer inn arkitektrollen. Men det er langt fra gitt, selv om bygninger av høy kvalitet - vurdert både av faget selv og av samfunnet – er et steg i riktig retning.
Manglende etterspørsel kan også være et uttrykk for markedssvikt, der kvaliteter som først viser sin verdi over tid, systematisk undervurderes: arkitektonisk kvalitet, stedsutvikling, kulturmiljø, bokvalitet og bærekraft. Jeg mener det er her fagets virkelige utfordring ligger: I en samfunnsutvikling hvor kvantitet og kortsiktige perspektiver altfor ofte vinner.
Vi får bedre bygninger når flere er villige til å etterspørre og prioritere kvalitet. Som Geir Brendeland treffende oppsummerte det for et par år siden: «Vi bygger så stygt fordi vi som samfunn ikke vil mer».
Meninger / Debatt
Av Matthew Dylan Anderson
Meninger / Debatt
Av Eirill Bungum og Marja Lydersen
Meninger / Debatt
Av Gaute Brochmann, redaktør
Meninger / Debatt
Av Joana Sá Lima
Meninger / Debatt
Av Barbro Grude Eikseth
Meninger / Debatt
Av Ketil Moe