Snever? Det tar jeg som et stort kompliment

Konkrete bygninger av høy kvalitet er arkitektfagets mål og middel, skiver Gaute Brochmann.

Av Gaute Brochmann, redaktør

Konkrete bygninger av høy kvalitet er arkitektfagets mål og middel, skiver Gaute Brochmann.

Av Gaute Brochmann, redaktør
Portrett av Gaute Brochmann

Gaute Brochmann er redaktør i Arkitektur.

Foto: Ingebjørg Semb
>

Bakteppet er alvorlig. Unge arkitekter får ikke jobb. Status og tillit i samfunnet er svekket. Veldig mange hus bygges uten at arkitekter er nevneverdig involvert. Og kvaliteten blir deretter.

Spørsmålet er hva vi skal gjøre. Og Barbro Grude Eikseth og Nora Ulrikke Andersens påstander om at min arkitektforståelse «er altfor/ oppsiktsvekkende snever», tar jeg som et kompliment og prov på at jeg er på rett spor.

For når Grude Eikseth viser til «de store oppgavene som ligger foran oss» og peker på at «her kommer arkitektens tverrfaglige kunnskap og evne til kreativ problemløsning i komplekse situasjoner til sin rett», foreskriver hun mer av en medisin som har vist seg å ikke fungere.

Det vil si, ikke på annen måte enn å gi faget en bedøvende effekt. Men nå må vi våkne.

For ja, arkitekter skal både kunne samarbeide med andre fag og være kreative, naturligvis. Men å se det som en kjernekompetanse, er svært uheldig. Noe fagets utvikling på 2000-tallet er et klart bevis på.

>

Nyttige idioter

Da Gary Bates reflekterte over arkitektrollen i anledning 20-års jubileet til Oslo Arkitekturtriennale, der han var kurator for 2007-utgaven, skrev han det slik:

«I løpet av de siste to tiårene har lettere forvirrede arkitekter skrytt av den moderne arkitekturpraksisen som «tverrfaglig», mens de har allierte seg med en rekke andre aktører som har satt seg fore å løse samtidens utfordringer på en mer konkurransedyktig og kritisk måte.

Denne endringen … ble imidlertid møtt med markedsøkonomiske mekanismer som i liten grad var interessert i å betale for denne «nye» arkitekturtjenesten. Markedet var altså ikke interessert i å bruke penger på denne reviderte arkitektrollen – men de ønsket den velkommen.»

Med andre ord: Plutselig unngikk utbyggere og entreprenører slitsomme arkitekter som stilte krav til kvalitet i byggeprosjekter. Ganske enkelt fordi arkitektene frivillig slapp tak i denne kjerneoppgaven for å engasjere seg i det brede spekteret av tilstøtende samfunnsutfordringer.

Dette var et åpenbart feilgrep. Og vi lever med konsekvensene i dag, slik Karl Fredrik Honningsvåg beskrev det i en gjenkjennelig historie om hvor utrolig bredt nedslagsfelt arkitektstudiene nå har – og hvor lite av denne kunnskapen som lar seg anvende i arbeidslivet etter studiene.

Det handler om hus. Fortsatt.

Jeg sier dette vel vitende om at hverken diskusjonen eller løsningene jeg tror mest på, er nye.

Så sent som i 2023 skrev tidligere AHO-rektor Karl Otto Ellefsen en serie artikler på våre nettsider. Tema var utdanning. Og den første av tekstene hadde overskriften «Bli ved din lest».

«Alle har behov for en rørlegger. Hva kan arkitekten tilby?», starter Ellefsen, før han trekker linjene til sin forgjenger i rektorstolen, Christian Norberg-Schulz, som i sin tid selv skrev teksten «Bli ved din lest» og sa det slik på slutten av 1960-tallet:

«Løsningen [er ikke] at vi blir amatører på andre områder slik som sosiologi og økologi, men at vi blir bedre arkitekter.»

Jeg er ikke alltid enig med Ellefsen. Og nesten aldri med Norberg-Schulz. Men behovet for å orientere seg mot kjernen i faget, det holder jeg med dem i.

Og jeg kan godt tenke meg at min tidligere rektor Ellefsen har lest de siste ukenes debattinnlegg med en hoderystende irritasjon over at alt dette har vært tenkt, uttalt og diskutert tidligere. Og isolert sett har han i så fall rett.

Når han skriver at «arkitekten er ikke mer ekspert på prosess og syntese enn en sivilingeniør, og alle fag bærer et særegent ansvar for bærekraft», oppsummerer det greit min holdning og mitt sneversyn.

Alt er sagt før. Men det blir ikke mindre sant av den grunn.

Men selv om diskusjonen er gammel, betyr ikke det at vi må slutte å snakke om dette. Ganske enkelt fordi situasjonen til faget i praksis fremstår så prekær. Og effekten av debatten til nå har vært så liten.

«Hypotetisk, hvis alle arkitekter i Norge plutselig gikk ut i streik, for å bekjempe urealistiske konkurransestrukturer, mangel på investering i forskning, mangel på gjennomsiktighet og demontering av de ineffektive siloene som er motstridende mot sosial egenkapital og byutvikling – hva ville skjedd? Mest sannsynlig ingenting.» 

Slik konkluderte Gary Bates resultatet av den nye rollen arkitektfaget har inntatt. Jeg er enig. Samtidig som samfunnet bygger så dårlige hus.

Dette misforholdet mellom hva vi arkitekter kan og vil – og hva som blir de praktiske resultatene – fikk meg til å skrive en bok som heter «Ut av arkitekturen».

Der er premisset såre enkelt: Konkrete bygninger av høy kvalitet er både arkitektfagets mål og middel – og jo lenger tid det tar for oss å ta konsekvensen av det og innrette praksis så vel som pedagogikk for å møte denne kjerneoppgaven, desto lenger blir veien ut av dagens uføre.

>
>
>