Meninger / Debatt
Høyres arkitekturbløff
Av Herman Søndenaa
Det er lettere å se «verdien» i et eldre bygg med klassiske trekk, enn et næringsbygg fra 1980-2000-tallet. Press på ressurser og klimakollaps tvinger oss derimot til å gjenbruke og ombruke disse, hevder innleggsforfatteren, som er arkitekt i A-lab.
Foto: A-labDet er en nøysom prosess, samt øvelse, å se gjennom slitasje og korte trender for å finne frem potensialet. Når vi ikke kan starte med blanke ark, må vi se på hva vi faktisk har. Transformasjon handler ikke alltid om de store arkitektoniske gestene, noen ganger er det summen av mange små operasjoner, som at en sliten dør får et nytt lag ned lakk.
Noe skal bevares fordi det er bra. Noe skal bearbeides. Noe skal fjernes. Noe skal erstattes. Noe skal flyttes på.
For oss arkitekter er ikke ombruk bare en miljøstrategi, men også en designstrategi. Dette er essensielt å komme tidlig ut med til nye eller eksisterende leietakere, slik at de også kan være med på «leken». Da får man plutselig litt mer spillerom til å ta noen materialvalg som følger strategien fremfor hva vi er skolert eller vant til er «fint/eksklusivt».
Vi i A-lab har hatt gode erfaringer med dette, senest i Drammen med prosjektet Grønland 55.
Fremtidens bygg er allerede her
Det må være enklere og flere insentiver for å transformere og arbeide med ombruk. Flere kollegaer har sagt det samme. Om man skal tyde trendene er det mest sannsynlig at flere av oss kommer til å bo i det som pleide å være kontorbygg.
Det er flere fordeler med å transformere disse med ombruk. For det første, mange av disse er godt koblet til kollektivtransport. For det andre, mye spennende arkitektur kan komme ut av begrensninger med å la være å rive.
Se bare til Kunstsiloen i Kristiansand, som er blitt hyllet internasjonalt. Fortidens bygg kan bli fremtidens bygg der dens historiske kontekst blir aktualisert i ny bruk.
Ombruk av utendørs granittstein inne.
Foto: A-lab
Hvordan kan vi gjøre transformasjon mer kostnadseffektivt?
Foto: A-labProsjektering som verktøy for å få ned kostnadene
Transformasjon blir ofte fremstilt som dyrere og mer uforutsigbart enn nybygg. Da Statsbygg i 2024 vurderte om eksisterende bygg kunne brukes i stedet for to planlagte nybygg i Regjeringskvartalet, viste beregningene at alternativet med eksisterende bygg kunne bli tre ganger så dyrt: 9,1 milliarder mot 3,1 milliarder kroner.
Samtidig var dette et svært spesielt prosjekt, blant annet med omfattende sikkerhetskrav. Det er derfor lite sammenlignbart for bevis på at transformasjon generelt er dyrere enn nybygg. Men eksempelet peker på et viktig spørsmål: Hvordan kan vi gjøre transformasjon mer kostnadseffektivt?
En del av svaret ligger i hvordan vi prosjekterer. I et transformasjonsprosjekt må vi være forberedt på at forutsetningene endrer seg underveis. Vi kan oppdage materialer som kan ombrukes, eksisterende løsninger som kan beholdes eller nye grep som både er bedre for miljøet og prosjektøkonomien. Som arkitekter kan vi kanskje være relativt raske til å snu oss når slike muligheter oppstår. For de tekniske fagene kan den samme endringen få konsekvenser for mange andre deler av prosjektet.
Derfor må prosjekteringen organiseres som et reelt samarbeid. Fagene må involveres tidlig, forstå hverandres avhengigheter og ha mulighet til å løse utfordringene sammen. Det kan være mer effektivt å sette seg rundt samme bord og finne en løsning enn å sende problemet videre gjennom stadig nye leveranser og revisjoner. Understreker at god dialog mellom utførende er essensielt.
Og det viktigste, dette krever også en byggherre som tør å være fleksibel og ta med risiko. Dersom en bedre løsning dukker opp underveis, må det være mulig å ombestemme seg.
Feil? Eller læring?
I transformasjonsprosjekter er ikke det å endre en beslutning nødvendigvis et tegn på at prosessen har feilet. Det kan være et tegn på at man har lært noe. For å få ned kostnadene må vi derfor ikke bare spørre hvordan vi kan bygge billigere. Vi må også spørre hvordan vi kan prosjektere smartere.
Hvis transformasjon skal bli et reelt alternativ til riving og nybygg, må både arkitekter, rådgivere, entreprenører og byggherrer ta ansvar og eierskap for å få prosessen til å fungere bedre. Vi trenger ikke elske alle byggene vi har bygget. Men hvis vi skal lykkes med å redusere ressursbruken i byggsektoren, må vi lære oss å se verdien i dem, også de som aldri ble sett på som spesielt vakre.
