«Lett å bruke» – men bare på papiret

Der forskriften møter virkeligheten

Et relativt nytt boligbygg, prosjektert etter gjeldende TEK17. Porttelefonen er plassert på samme side som dørhengslingen. Når man trykker på den og noen åpner, svinger døren rett mot den som ringer på – man må komme seg rundt dørbladet for å slippe inn.

Nøkkelboksen er plassert enda mer upraktisk. For å nå den må man forsere en kant og komme seg ut på gressplenen. En solskinnsdag i mai bare litt rart – i regnvær en gjørmefelle. For begge løsningene kommer det samme spørsmålet: Rekker man å komme seg gjennom døren før den lukkes igjen?

Søker man NAV Hjelpemiddelsentral om å få utbedret slike løsninger, blir svaret avslag: NAV kan ikke kompensere for feil ved selve bygget. Det er huseiers ansvar å utbedre. Systemet fungerer som det skal – NAV har rett i sin vurdering – men det hjelper lite i praksis.

TEK17 § 12-4 og § 12-13 er tydelige: Inngangsparti og dør skal være sikkert og lett å bruke, og automatisk døråpner skal ha betjeningshøyde mellom 0,8 og 1,2 meter. I dette bygget er ingen av delene på plass: Porttelefonen kan ikke betjenes fra rullestol uten fare for å bli truffet av døren, og nøkkelboksen krever en tur ut på gressplenen.

Dette er ikke et inngangsparti som er sikkert og lett å bruke.

Ikke synlig fra tegnebordet

Hadde noen gått gjennom denne inngangen én gang med rullestol, rullator, krykker eller hendene fulle av handleposer, ville feilen vært synlig i løpet av få minutter. Det er ikke fordi arkitekten ikke kan forskriften – arkitekter kan TEK17 bedre enn de fleste av oss – det er fordi «lett å bruke» ikke er noe man kan detaljprosjektere seg til fra et skrivebord alene. Det er noe man må oppleve.

Løsningen er verken dyr eller komplisert. Involver ergoterapeut eller brukerrepresentant i gjennomgangen av inngangsløsninger før bygget er ferdigstilt – ikke som en kontroll mot forskriftskravet i etterkant, men som en del av selve prosjekteringen.

En kort brukertest av løsningen på tegnebordet, eller en enkel befaring med rullestol før overtakelse, ville fanget opp denne typen svikt før den ble støpt og boltet fast. Resultatet hadde trolig blitt at belegningssteinen lå litt lenger ut mot venstre, at nøkkelboksen satt på stolpen foran døren, og at porttelefonen havnet på riktig side.

Det kunne gitt fornøyde beboere – og spart både ergoterapitjenesten og NAV Hjelpemiddelsentral for en sak de uansett ikke kan gjøre noe med.

Universell utforming som bare vurderes opp mot forskriftens tallfestede krav, uten at noen tester de vage funksjonskravene i praksis, vil fortsette å produsere nye bygg med de samme problemene – bare i ny innpakning.

Det jeg etterlyser, er ikke mer regelverk. Det er mer samarbeid med dem som kjenner brukssituasjonen best – tidlig nok i prosessen til at det faktisk gjør en forskjell.