Men Gaute Brochmann har jo rett!

Vi får ikke mer tillit ved å kreve mer tillit. Vi må fortjene den gjennom å ikke være den selvhøytidelige arkitekten uten bakkekontakt, skriver Karl Fredrik Honningsvåg.

Av Karl Fredrik Honningsvåg

Vi får ikke mer tillit ved å kreve mer tillit. Vi må fortjene den gjennom å ikke være den selvhøytidelige arkitekten uten bakkekontakt, skriver Karl Fredrik Honningsvåg.

Av Karl Fredrik Honningsvåg
Karl Fredrik Honningsvåg

Karl Fredrik Honningsvåg er arkitekt, utdannet fra NTNU i 2025.

Foto: privat
>

Gaute Brochmann har fingeren på pulsen, og påpeker i Morgenbladet den 5. november at arkitektfaget virker oppsiktsvekkende lite interessert i kjernefeltet sitt: Å tegne hus for betalende kunder.

Når Nora Ulrikke Andersen, i Arkitektur den 13. november, anklager ham for nærmest å marginalisere yrkesfeltet ved å innsnevre ansvarsområdet på denne måten, er det symptomatisk på et tankesett som er i ferd med å ødelegge tilliten til arkitektyrket. 

Da jeg selv studerte ble jeg fortalt at arkitektyrket kan være så mangt. Man kan designe lamper, man kan skrive mot politisk overmakt, man kan lage disruptive kunstinstallasjoner i bybildet, man kan organisere gjenbruk av gamle materialer, man kan dyrke grønnsaker i byen, og man kan lage spenstige nye samboskaps-konstellasjoner for ressurssvake grupper, og slik bygge tillitbaserte miljøer og så videre.

>

Ingenting av dette er reelle ferdighetsbyggende oppgaver for det feltet som venter arkitekten i praksis. Mens man blir ekspert i å tenke kritisk om nabolag som har plen istedenfor eng, kan de færreste noe som helst om produksjon av bygg som varer.

Andersen påpeker nemlig at byggene arkitekter tegner forhåpentligvis skal vare i hundrevis av år. Jeg går ut ifra at hun mener de bør vare lenge fordi det er bærekraftig. Hadde man brukt tid i både utdannelsen, og i diskursen blant oss arkitekter, på detaljer og materialer, og andre mer fornuftige ting enn å konstant utvide (les: utvanne) arkitektbegrepet, ville vi kanskje også kunnet innfri på flere av punktene Andersen ønsker seg. 

Trusselen mot arkitekter som yrke er slik jeg ser det ikke arkitekturopprøret, eller økonomiske nedgangstider, eller BIM, eller konsulenter, men at arkitektene vet stadig mindre om det som er arkitektenes formål, og stadig mer om litt av hvert og alt mulig rart som et hav av eksperter vet langt mer om.

Hvis du er en arkitekt som har fordypet deg i urbant artsmangfold (for eksempel) må jeg dessverre meddele at dette finnes det et fagfelt fullt av doktorgrader på, og de som har oppdrag om denne tematikken snur seg ikke om etter en arkitekt for å løse disse oppgavene.

Prosessen som forringer arkitektenes stand i samfunnet fungerer nemlig slik:

En utbygger vil ha et prosjekt av noe slag. Han ringer en arkitekt han kjenner. Kanskje søsteren til kona til kompisen hans, eller noe i den duren.

Han sender over en designbrief, og innleder med et møte der han vil snakke om BRA, byggehøyder, hensyn fra kommunen, og hva slags hestehandel han har organisert med byplansjefen for å gjøre prosjektet lønnsomt (kanskje unntak fra krav om lekeplass?).

Arkitekten nikker entusiastisk og begynner å snakke om sosial bærekraft og radikale boformer som markedet ikke ber om, fordi renten er høy.

 Kanskje foreslår han/hun en stor borettslagsdrevet kafé i første etasje. Der vil utbygger ha leieinntekter fra næring. 

På taket og rundt bygget vil selvfølgelig arkitekten legge opp til grønne arealer, med drenerende overflater og masse artsmangfold, insekthotell, graffitivegg for samtidskunstnere, froskereservat, og felles komposteringsrom.

Så begynner arkitekten å snakke om at vi bør bygge parkeringskjelleren for sykler istedenfor biler, og med naturstein og store massivtrebjelker fra Moelven, fordi betong er en synd. 

Utbygger bestemmer seg for å avslutte møtet og kontakte en mer pragmatisk arkitekt som ikke vil skusle bort marginen i prosjektet, eller kanskje heller en ingeniør/konsulent han stoler på at kan gjøre det markedet ber om.

Et stort konsulentfirma ender opp med å bygge et 8 etasjers betongmonster med BRA-maksimerte leiligheter helt ned til sokkel, og 3 etasjer parkeringskjeller. De har ikke tatt hensyn til en eneste bie, og utbygger er egentlig ikke spesielt fornøyd, men han tjente i alle fall penger. 

Det finnes et tredje alternativ, utover disse to åpenbart karikerte ytterpunktene. Hva om arkitekter var ekstremt gode på å «bygge hus», og begrenset seg sånn noenlunde til det samfunnet ser på som deres rolle, med mindre noe annet er oppdraget?

Det ville jo vært helt absurd om kelneren tok seg en 2-3 minutter på å blande litt greier i sausen til kokken, eller taste litt vilkårlige tall inn i regnearket til restaurantsjefen, så hvorfor er det så naturlig at arkitekten tar seg en snurr som pedagog eller biolog? Å jobbe med en pedagog eller biolog er noe annet enn å kreve ansvar innenfor disse feltene fra arkitekturens side. 

Når Gaute Brochmann må minne oss om at arkitektur handler om å tegne bygninger, så viser det til at det i både skolesetting og i fagdiskusjoner ikke diskuteres noe særlig om de faktiske byggene(!). Kun om deres evne til å påvirke x, y, eller z, sosiologiske eller politiske agenda.

Det er allerede trangt om både tid, plass, og ressurser i utdanningsløpet til arkitekter. Å snevre inn fokuset til arkitektens faktiske profesjonelle ansvarsområde ville være en velkommen endring, og et frisk pust med håndgripelig kunnskap for de som er studenter.

Hver time brukt på å diskutere arkitekturens mulige samfunnsfunksjoner, er en time som nødvendigvis ikke brukes på å utvikle evnen til å tegne, konstruere, forstå materialer, komponere rom eller prosjektere bygninger. Hva skal en arkitekt kunne etter fem-seks års utdannelse som hen ikke kunne før? Og enda viktigere, hva skal hen kunne som ingen andre kan bedre? 

Brochmann har jo helt rett i at arkitekter i dag kan for lite, og grunnen til det er helt utvilsomt at det over flere tiår er blitt sådd tvil om hva arkitektens rolle egentlig er. Nemlig:

Å formgi (ikke bygge), bygninger og omgivelser på en slik måte at formen deres skaper merverdi utover funksjonen.

Litt spissformulert mener jeg at hvis du kan tegne en kasse med leiligheter som fungerer, gratulerer. Du kunne vært ingeniør hvis du kunne regne (men det kan du ikke som arkitekt).

Hvis du klarer å tegne den samme kassen med leiligheter på en slik måte at folk liker den, og den blir vedlikeholdt, og varer lenge, så kan du en ting eller to om arkitektur. Hvis leilighetene dine ser flotte ut, og selger for mer enn offisiell meglerberegning, fordi arkitekturen er bra, så skjønner utbygger at det lønner seg å investere i kvalitetsarkitektur.

Hvis bygget du tegner blir så vellykket i form, at folk vil sitte på gaten og tegne bygget, eller det ender opp på et postkort og blir ikonisk, og leilighetsprisene i bygget skyter i været sammenlignet med markedet for øvrig, så har du som arkitekt gjort noe meget vellykket. 

Formgivning betyr her ikke kun bløtkake slik arkitekturopprøret ville sagt, men at man syntetiserer konstruksjon, materialer, geometri, proporsjon, kulturelle former og så videre til en vakker komposisjon som også fungerer. 

Arkitektens samfunnsansvar kan ikke besvares gjennom å bruke mye tid på kritisk tenking om samfunnet i utdannelsesløpet, der det allerede er manko på tid og ressurser. Arkitektens samfunnsansvar svares best ut gjennom å gi arkitekten ekstremt god kompetanse i nettopp det å formgi, og forstå hvordan bygninger fysisk skapes. 

Det er den materielle utformingen av våre omgivelser som er roten til samfunnsansvaret Nora Ulrikke Andersen snakker om, og vår evne til å påvirke disse omgivelsene svekkes ved å utvide arkitektrollen til det ugjenkjennelige.

Hvis vi vil ha positive endringer i hvordan samfunnet utvikles, er den eneste måten å få en stemme ved bordet å være kompetente nok til at andre fagfelt vil gi oss mer plass til å gjøre arbeidet vårt.

Vi får ikke mer tillit ved å kreve mer tillit. Vi må fortjene den gjennom å ikke være den selvhøytidelige arkitekten uten bakkekontakt.

>
>
>