Når det stopper opp, kan vi begynne å tenke igjen

Byggekrisen kan bli et etterlengtet pusterom for en bransje som altfor lenge har produsert boliger uten å spørre grundig nok hva slags steder de sammen skal skape. Nå er det rom til å tenke nytt, skriver Erling Okkenhaug.

Av Erling Okkenhaug

Erling Okkenhaug, Allgrønn og æresmedlem i Arkitekturopprøret.

Foto: Richard Jeffries

Det går dårlig i byggebransjen. Prosjekter blir utsatt. Arkitektkontorer mangler oppdrag. Entreprenører leter etter arbeid. Utbyggere og investorer sitter på tomter og regneark som ikke lenger går opp.

Det er alvorlig for dem som mister jobben og for bedriftene som kjemper for å overleve. Men kanskje finnes det også en mulighet midt i dette. For når maskineriet først går saktere, kan vi tillate oss å spørre om det er kjørt i riktig retning.

I mange år har stigende boligpriser og stor etterspørsel gjort det mulig å selge det meste av det som ble bygget. Markedet har vært så sultent at spørsmålet ofte ikke har vært om vi skapte gode steder, men hvor mange kvadratmeter som kunne produseres, hvor raskt de kunne reguleres, og hvor effektivt de kunne selges.

Resultatet kjenner vi. Jeg trenger ikke peke ut enkeltprosjekter. Vi ser dem over hele landet: Boligområder bestående av store, gjentatte volumer, veier, parkeringskjellere og restarealer som etterpå får navn som «torg» og «møteplass».

Jeg er ikke arkitekt. Dette er derfor heller ikke først og fremst en kritikk av arkitektene. Jeg er mer interessert i systemet som bestemmer hva arkitekten får anledning til å tegne: Hva slags sted skal dette bli? Hvordan skal mennesker leve der? Hvor er gatene, torget, trærne, benken, butikken, verkstedet og lekeplassen? Kan barn bevege seg på egen hånd? Kan den eldre klare hverdagen uten bil? Finnes det et sted å treffe naboen uten å avtale det tre dager i forveien?

Det er slike spørsmål hundremeterbyen.no forsøker å stille.

Arkitekturopprøret har fortalt oss noe

Det menes mye om Arkitekturopprøret. Jeg har selv vært engasjert i denne debatten. Bevegelsen har vært viktig fordi den har gjort det vanskeligere å avfeie folks reaksjoner på omgivelsene som uvitenhet eller smakssak. Debatten handler om saltak mot flate tak, sprosser mot glassfasader eller klassisisme mot modernisme.

Men stildebatten alene bringer oss ikke langt nok. Den virkelige utfordringen er større: Vi må igjen lære å bygge steder.

Steder kan være tradisjonelle eller moderne. De kan bygges i tre, tegl eller andre materialer. De kan se forskjellige ut i Risør, på Røros, i Gudbrandsdalen og i Nord-Norge. Poenget er at de skal høre hjemme der de bygges.

Konseptet Hundremeterbyen bygger derfor på prinsippet «Alt ligner, og ingenting er likt». Husene skal ha slektskap, men ikke være kopier av hverandre. Konstruksjoner, våtrom, spenn, sjakter og produksjon kan standardiseres. Det synlige kan varieres. Ryggraden kan være industriell, mens ansiktet er lokalt.

Det er ikke et stilprogram. Det er produktutvikling av steder.

Hva om boligkjøperen faktisk fikk velge?

Det merkelige ved boligmarkedet er hvor liten oppmerksomhet selve stedet får. Utbyggeren velger konseptet. Investoren setter de økonomiske rammene – og arkitekten tegner innenfor dem. Kommunen regulerer. Boligkjøperen kommer inn når nesten alt allerede er bestemt. Så viser vi frem en leilighet og spør om kunden liker kjøkkeninnredningen. Jeg tror neste generasjon boligprosjekter må tenke helhet.

Vi burde spørre folk: Hva slags sted vil du bruke fem, seks eller åtte millioner kroner på å kjøpe deg inn i?

Vil du bo i en boligblokk mellom en internvei og en parkeringskjeller? Eller vil du leve i en liten bydel med gater, torg, trær, nærbutikk, variasjon, grøntområder og gangavstand? Markedet får sjelden et reelt valg.

Boligkjøperen burde ikke bare spørre hvor mange kvadratmeter han får. Han burde også spørre: Hvor er fellesskapet? Hvor er torget? Hvor er trærne? Hvor møter jeg naboene? Kan barna gå trygt? Hva finnes innen fem minutters gange? Hvordan vil dette stedet se ut om tjue år? Hvis stadig flere stiller slike spørsmål, blir stedskvalitet noe mer enn arkitekturpolitikk. Det blir markedsmakt.

Krisen gir tid til nyorientering

Dette er derfor tidspunktet der fremsynte utbyggere burde gjøre noe annet enn bare å vente på rentenedgang, høyere boligpriser og at den gamle maskinen skal starte igjen.

Bruk ventetiden. Sett arkitekter, entreprenører, eiendomsutviklere, produsenter, kommuner og boligkjøpere rundt samme bord og spør:

– Hvordan kan vi bygge tett uten at alt må bli stort?
– Hvordan kan vi standardisere produksjonen uten å standardisere opplevelsen?
– Hvordan kan småskala bebyggelse gjøres økonomisk rasjonell?
– Hvordan kan flere entreprenører og arkitekter arbeide innenfor samme helhet?
– Hvordan kan et boligprosjekt bli et sted allerede fra første byggetrinn?

Og kanskje aller viktigst:

– Kan bedre stedskvalitet bli et konkurransefortrinn?

I et marked der ti prosjekter tilbyr omtrent de samme boligblokkene, kan den ellevte utbyggeren ha en fordel hvis han tilbyr noe folk umiddelbart kjenner forskjellen på: et faktisk sted.

Det er akkurat det Hundremeterbyen ønsker å prøve ut.

Vi trenger en pilot, ikke flere seminarer

Norsk arkitektur- og byutviklingsdebatt lider ikke av mangel på seminarer. Vi vet ganske mye om hva som skaper gode steder. Derfor må vi nå bruke kreftene på et eksperiment. Finn én tomt. Én kommune. Én utbygger. En industriell partner. Noen gode arkitekter og planleggere. Gi dem oppgaven å utvikle et alternativ til den konvensjonelle felt- eller blokkutbyggingen. Samme omtrentlige antall boliger. Samme tomt. Realistisk økonomi. Moderne tekniske krav. Men organiser bebyggelsen som et sted.

Dette er heller ikke en påstand om at vi allerede sitter med fasiten. Kanskje viser det seg at deler av modellen blir for dyr, at tettheten må økes eller at boligkjøperne prioriterer annerledes enn vi tror.

Nettopp derfor trenger vi en pilot. Påstandene om stedskvalitet, økonomi, arealutnyttelse og betalingsvilje må prøves mot virkeligheten.

Små gater. Tydelige rom. Torg eller tun. To–tre etasjer der det er mulig. Blandede boligtyper. Flere generasjoner. Trær. Nærfunksjoner. Varierte fasader og tak. Lokal tilpasning. En struktur som gjør at området kan bygges etappevis uten å fremstå som en halvferdig byggeplass i ti år.

Hundremeterbyen er ment som et slikt forsøk. Nå trenger prosjektet aktører som vil være med på å gjøre modellen byggbar. Prosjektet søker aktører som vil være med på å gjøre modellen byggbar, fremfor bare å diskutere den.

Så kan vi måle: Hva kostet det? Hvor mange boliger fikk vi plass til? Hva vil folk betale? Hva foretrekker boligkjøperne? Hva kan industrialiseres? Hva må varieres? Hva sier beboerne etter noen år? Da begynner vi å skaffe oss kunnskap som er langt mer interessant enn enda en runde om hvorvidt en gesims burde vært 40 centimeter lavere.

Tomrommet kan fylles

En krise skaper frykt. Men den skaper også tomrom. Det er ikke gitt at byggebransjen etter denne nedturen skal tilbake til nøyaktig det samme stedet den kom fra.

Rå volumtenkning har møtt økonomiske grenser. Den neste oppturen bør derfor ikke bare bestå i å få opp produksjonen igjen. Den bør handle om å utvikle et bedre produkt.

Boligen må fortsatt være økonomisk byggbar. Men den må inngå i noe mennesker faktisk ønsker seg. Et nabolag. En grend. En liten by. Et hjemsted.

Arkitekturopprøret har brukt mange år på å vise hva mange mennesker ikke vil ha. Det har også åpnet døren for spørsmålet om hva vi vil ha i stedet. Nå har byggekrisen gitt bransjen et ufrivillig pusterom.

La oss bruke det til å finne ut hva vi skal bygge når hjulene begynner å gå rundt igjen.