Når regelverket svarer tja

Regelverket svarer tja, ble det sagt, og det gjør det vanskelig både for utbygger og kommune, som trenger forutsigbarhet i byggeprosessene. Kommunene mangler kapasitet og kunnskap til å vurdere ombruksprosjektene. Transformasjon må bli forutsigbart nok til at noen tør å regne på det, var det enighet om. Tiltak som å gå rett på byggesak ble nevnt, og det forkorter i hvert fall prosessen.

For ett år siden skrev jeg her i Arkitektur at arkitekten har verktøyene, men mangler oppdraget, og at vi må snu metoden og la formen som allerede finnes få bestemme funksjonen. Jeg står ved det. Men jeg har blitt mer opptatt av hva som skjer når oppdraget faktisk kommer. For når vi skal ta i bruk en bygning til ny bruk, når formen ikke nødvendigvis er skapt for bruken, da må den som skal bestemme hva som skal være lov, vite hva som er godt nok.

Lovverket vi har, er skapt for å regulere nybygg og gir oss ikke alltid svarene vi trenger når vi skal vurdere eksisterende bebyggelse.

Nasjonalmuseet viser i disse dager utstillingen «Wenche Selmer. Hva kan du unnvære?» Spørsmålet var noe Wenche Selmer stilte til byggherrene sine. Nøysomhet var for henne en samtale, et arbeid som ble gjort sammen med den som skulle bo der: Hva trenger du, og hva kan du unnvære?

Nøysomhet er noe annet enn effektivisering. Effektivitet handler om å gjøre det samme med mindre, mens nøysomhet handler om å avgjøre hvor mye som trengs i det hele tatt. Ordet henger sammen med «å nøyes med», og beskriver et forhold til det som er nok.

Og det er der vanskeligheten ligger. «Nok» er ikke en teknisk størrelse. Det er en faglig dom over hva som er godt nok, for hvem og til hvilken bruk, og den dommen er det ingen som har fått i oppdrag å felle.

Hvordan nærme oss større forutsigbarhet

Kravet om at transformasjon skal være «forutsigbart og gå fort» er delvis feilrettet. Vi kan ikke gjøre ombruk forutsigbart på samme måte som nybygg er forutsigbart, for da har vi bestilt oss tilbake til nybyggets logikk: Spesifiser alt på forhånd, kjøp det som er spesifisert, bygg. Det er nettopp den logikken som gjør at det er lettere å rive.

Det vi kan og må gjøre forutsigbart, er behandlingen. Tiltakshaver må vite hvilket avvik som kan aksepteres. Endringen i plan- og bygningsloven fra 2023 åpner allerede for unntak fra tekniske krav i eksisterende bygg.Loven sier ikke nei. Den sier tja, men tja er ikke et svar man kan beslutte etter.

Men et tja kan ikke bli til ja uten at noen har gjort forarbeidet som beskriver tiltaket på en måte som gjør det mulig å vurdere opp mot lovverket. Kommunen skal vurdere byggets alder, tilstand, bruk og hvilke fordeler tiltaket gir. Det er ikke en vurdering en saksbehandler kan hente ut av en søknad som ikke inneholder nettopp dette. Noen må først ha kartlagt hva som finnes og hva som er godt nok til den bruken det faktisk skal ha. Uten det arbeidet blir tja stående.

Etterkrigstidens nøysomhet var først og fremst en organisering: rasjonering, normering, typetegninger, Husbanken. Selmer selv var med på å starte krisekurset for krigsrammede arkitektstudenter i 1946, kurset som ble til Arkitekthøgskolen.

Til og med arkitektutdanningen vokste ut av knapphet, fordi noen bygde en institusjon rundt den.

Vår nøysomhet er ikke organisert enda. Det hører fortsatt til sjeldenhetene at prosessene starter med å finne ut hva som er godt nok, og ingen bestiller det.

Et verft i Rognan

Vi i Add arkitekter har det siste halvåret arbeidet med Slipen Scene på Rognan i Saltdal. Slipen er et tidligere båtverft fra 1914 der det ble bygget båter helt fram til 1993.I dag er det kulturhus. Kommunen leier bygget og arrangerer mellom 70 og 80 kulturarrangementer i året der, mens huset formelt sett fortsatt drives på midlertidige brukstillatelser og dispensasjoner. Arbeidet med permanent brukstillatelse går sin gang i parallelle søknadsprosesser med ulike finansieringskilder.

Vår jobb har handlet om å vise hvordan huset kan løse sine funksjonelle og tekniske behov med de ressursene som finnes på stedet. Nøysomhet er oftest stedbundet.

Hvilke løsninger fins?

Slipen har fått midler gjennom Kulturroms ordninger for grønnere investeringer og for tidligfaseutvikling, små tilskudd som betaler for nettopp dette forarbeidet, kartlegging av hva som finnes, og hva som er godt nok og hvilket program som egner seg 

Det er fasen som avgjør om et transformasjonsprosjekt i det hele tatt blir mulig, og som gir kommune og byggherre noe å ta stilling til.

Kulturrom er en nasjonal tilskuddsordning som forvalter spillemidler på oppdrag fra Kulturdepartementet, med et mandat som handler om å skaffe kulturlivet egnede lokaler. Der finnes det altså allerede en inngang for den som vil utrede om et eksisterende bygg kan romme kultur.

Noen tilsvarende stående ordning finnes ikke for den som vil utrede om et eksisterende bygg kan romme boliger. I 2023 utlyste Husbanken riktignok et pilotprosjekt om å utrede bruk av funksjonstømte bygg i distriktene til boliger som arkitektfirmaene Solis og Natural State presenterte fra på seminaret, så tanken er tenkt.

Men bortsett fra dette pilotprosjektet, finnes det ingen fast støtteordning for å utrede transformasjon av bygg til boligformål. Med et mål om 130 000 nye boliger og 200 000 tomme bygg er dette et påfallende hull.

Fra 1. januar 2027 slås Husbanken og Direktoratet for byggkvalitet sammen til ett bolig- og bygningsdirektorat.Da  sitter tilskuddene og byggereglene i samme hus. Dette er en anledning til å opprette den ordningen som savnes. Støtte til å finne ut om og hvordan det er mulig å ta det eksisterende i bruk, slik at kommunen har noe å si ja til.

Å tørre å si godt nok

Da vi kartla Slipen, formulerte vi oppgaven slik: Å finne ut hva som er godt nok til ønsket bruk. Nøysom tilnærming. Det høres beskjedent ut, men det er grunnlaget for all god ombruk av bygninger. Bygningen kan allerede noe, vår oppgave er å finne ut hva.

Nøysomhet er å vite hva som er nok, og å stå inne for den vurderingen overfor kommunen. Uten et forarbeid står saksbehandleren alene med loven.