Hva er egentlig en arkitekt?

Det er først når vi kobler faglig dyktighet med kritisk refleksjon og ansvar for fellesskapet at arkitekturen blir en profesjon og ikke bare en tjeneste, skriver Barbro Grude Eikseth.

Av Barbro Grude Eikseth

Det er først når vi kobler faglig dyktighet med kritisk refleksjon og ansvar for fellesskapet at arkitekturen blir en profesjon og ikke bare en tjeneste, skriver Barbro Grude Eikseth.

Av Barbro Grude Eikseth
Barbro Grude Eikseth

Barbro Grude Eikseth er sivilarkitekt MNAL, PhD.

Foto: privat
>

««Kritisk tenkning» er ikke noen viktig del av arkitektutdannelsen», slår Gaute Brochmann fast i Morgenbladet 5. november. Han påpeker at en arkitekt er en yrkesutøver som tegner hus for betalende kunder, og at fagets mål og mening er at man «kan tegne et godt hus».

Hvorfor gjøre det mer komplisert enn det er?

Han får støtte fra Karl Fredrik Honningsvåg i Arkitektur 17. november. Selv om både Honningsvåg og Brochmann har noen poenger, mener jeg forståelsen av arkitekten de legger til grunn er altfor snever.

Nora Ulrikke Andersen belyser dette godt i sin kommentar i Arkitektur 13.november, og jeg vil her supplere med noen perspektiver fra profesjonslitteraturen som kan være nyttig i diskusjonen om hva en arkitekt egentlig er, og hva utdanningen bør inneholde.

>

I kunnskapssamfunnet spiller profesjonene en nøkkelrolle som forvaltere av uavhengig fagkunnskap på vegne av fellesskapet, som motvekt til markedsstyring og byråkratisering. Hvis samfunnet oppfatter at en profesjon ikke ivaretar fellesskapets interesser godt nok, risikerer den å miste tillit og legitimitet.

Fordi mye av arkitektfagets kunnskap er skjønnsbasert og taus, er vi særlig avhengig av tillit for å utøve faget på en god måte.

Som profesjon må arkitektene balansere tre hovedhensyn. Vi skal for det første sikre utvikling av uavhengig fagkunnskap, og her er kritisk tenkning avgjørende. Arkitekter må kunne utfordre oppdragsgivere dersom et prosjekt gir dårlig bokvalitet, unødvendig høye klimautslipp eller svekker kulturmiljøverdier.

For det andre har vi plikt til å møte samfunnets forventninger og behov. Her må vi spørre om det vi skaper oppleves som vakkert, funksjonelt og meningsfullt for dem som skal leve med det.

For det tredje må vi ivareta forretningsmessige hensyn slik at vi kan opprettholde virket og kompetansen over tid. For stor vekt på internfaglige perspektiver kan føre til at faget blir for innelukket og selvrefererende, for stor vekt på forretningsmessige perspektiver kan true faglige og etiske dimensjoner, og for stor vekt på samfunnets behov kan igjen svekke faglige dimensjoner og undergrave forretningsmessig bærekraft.

Både min egen forskning på arkitektutdanningen og Brochmanns personlige fortelling i boken «Ut av arkitekturen» tyder på at arkitektprofesjonen over tid har vært for innelukket og selvreferende. En av studentene jeg fulgte, omtalte AHO som en egen «boble» og mente hun i løpet av utdannelsen hadde utviklet et språk og en forståelse av arkitektur som er ganske lukket i forhold til omverden.

Når arkitekter sliter med å formidle intensjoner, begrunnelser og vurderinger i møte med andre faggrupper, beslutningstakere, brukere og samarbeidspartnere, ligger problemet ikke i ordvalget, men i profesjonskulturen som primært har lært oss å snakke innover.

Så, hvordan kan vi styrke arkitekturens rolle og reetablere felleskapets tillit til arkitektfaget? Svarene som lanseres spriker i alle retninger og fører faget fra den ene grøfta til den andre. Å legge mer vekt på håndfast kunnskap i utdanningen bør ikke bety å bare gjøre det, for å sette det litt på spissen.

Skal vi gjenreise tilliten til profesjonen må vi etter min mening åpne oss mer mot samfunnet og systematisk bli bedre til å ivareta fellesskapets og brukernes behov og perspektiver. Her er jeg hjertens enig med Brochmann. Vi må bli bedre til å lytte, til å sette brukere i stand til å medvirke på en god måte og å være nysgjerrige på hvordan det vi skaper oppleves og virker på mennesker og natur over tid.

Arkitektutdanningen må gi studentene reell erfaring med brukere og oppdragsgivere, og deres perspektiver bør systematisk innlemmes i studioundervisningen. Kanskje skal brukere og lekfolk inviteres inn i prosjektgjennomganger?

Arkitektstudenter må lære å tegne hus og få kontroll over arkitektoniske metoder og virkemidler. Men de store oppgavene som ligger framfor oss vil dreie seg om å transformere og bruke eksisterende bygg på nye måter. Her kommer arkitektens tverrfaglige kunnskap og evne til kreativ problemløsning i komplekse situasjoner til sin rett.

Den er ikke like lett å erstatte med KI. Men det er først når vi kobler faglig dyktighet med kritisk refleksjon og ansvar for fellesskapet at arkitekturen blir en profesjon og ikke bare en tjeneste.

>
>
>