Utover Catch-22: Hvordan ser innovasjon egentlig ut?

Begrepet brukes konstant i bygge- og eiendomsnæringen. Utviklere snakker om innovasjon. Arkitekter snakker om innovasjon. Kommuner, investorer, entreprenører, rådgivere, forskere og leverandører snakker om innovasjon.

Men dersom vi ble bedt om å peke ut de ti mest innovative prosjektene som er gjennomført i Norge det siste tiåret – ville vi vært enige om hvilke prosjekter som fortjener plass på listen? Sannsynligvis ikke.

Noen ville trukket frem digitale verktøy og teknologi. Andre ville pekt på bærekraft. Noen ville fremhevet innovasjon innen materialbruk, mens andre ville hevdet at de viktigste innovasjonene skjer innen finansieringsmodeller, anskaffelsesstrategier, samarbeidsformer, styringsmodeller, planprosesser eller forretningsmodeller. Denne mangelen på felles forståelse skaper et problem.

For hvis vi ikke kan definere innovasjon, kan vi heller ikke måle den. Hvis vi ikke kan måle den, kan vi ikke identifisere den. Hvis vi ikke kan identifisere den, kan vi ikke lære av den. Og hvis vi ikke kan lære av den, kan vi heller ikke gjenskape den.

Resultatet er at innovasjon ofte forblir en vag ambisjon fremfor en konkret kapasitet.

Det er nettopp derfor det tverrfaglige nettverket InnoArch har valgt å bruke Oslo Urban Week ikke bare som en arena for diskusjon, men som en mulighet til å bygge en sterkere forståelse av hvordan innovasjon faktisk ser ut i praksis.

Gjennom en spørreundersøkelse og en samskapende workshop inviterer vi aktører fra hele bygge-, eiendoms- og byutviklingsfeltet til å nominere prosjekter, organisasjoner, personer, metoder og samarbeid som de mener representerer reell innovasjon.

Målet er ikke å lage enda en prisutdeling eller rangering. Målet er å begynne å bygge et kunnskapsgrunnlag.

– Hvilke prosjekter har utfordret etablerte arbeidsmåter, og hva gjorde det mulig?

– Hvilke organisasjoner har skapt betydelig verdi gjennom nye tilnærminger, ikke bare gradvise forbedringer?

– Hvilke samarbeidsformer har utløst resultater som ellers ikke ville vært mulig å oppnå?

– Hvilke rammebetingelser,  ledelse, finansiering, anskaffelser, reguleringer, kultur og risikodeling. Har vært avgjørende for å lykkes?

– Og kanskje viktigst: Hva kan andre lære av disse erfaringene og ta i bruk i egne prosjekter?

Og kanskje viktigst av alt:

Hva kan gjentas og skaleres?

For innovasjon blir først virkelig interessant når den beveger seg utover enkeltprosjekter.

Et innovativt prosjekt er ikke nødvendigvis et prosjekt som gjør noe annerledes. Det er et prosjekt som utvikler kunnskap, metoder, prosesser, forretningsmodeller eller arbeidsformer som andre kan ta i bruk og videreutvikle.

Utfordringen for næringen er derfor større enn å identifisere enkeltstående suksesshistorier.

Vi må forstå hvilke betingelser som gjorde suksessene mulige.

Vi må forstå hvordan innovasjon finansieres, hvordan risiko fordeles, hvordan partnerskap etableres, hvordan beslutninger tas, og hvordan organisasjoner skaper rom for eksperimentering samtidig som prosjekter leveres med høy kvalitet og forutsigbarhet. Først da kan vi bevege oss fra å feire innovasjon til å skape mer av den.

Dette er neste steg – etter Catch-22.

Ikke bare å erkjenne barrierene, men systematisk undersøke prosjektene som har klart å overvinne dem.

For dersom vi ønsker at innovasjon skal bli normalen – og ikke unntaket – trenger vi mer enn inspirerende historier.

Vi trenger en felles forståelse av hva innovasjon betyr i vår næring. Vi trenger dokumentasjon på hvor innovasjon allerede skjer. Og vi trenger en kollektiv innsats for å forstå hvordan disse erfaringene kan gjentas, videreutvikles og skaleres.

Det er denne samtalen InnoArch ønsker å starte under Oslo Urban Week.

Ikke om innovasjon er viktig.

Men hvordan vi kan gjenkjenne den, støtte den og få mer av den til å skje.

Dersom du ønsker å ta del i InnoArchs spørreundersøkelse, les mer her.