Meninger / Debatt
Når det stopper opp, kan vi begynne å tenke igjen
Av Erling Okkenhaug
Vi må lære å tenke som en skog
Du planter ikke et tre fordi du trenger det nå. Du planter et tre fordi kommende generasjoner skal ha glede av det, akkurat som vi nå har glede av det tidligere generasjoner har gjort for oss, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Du planter ikke et tre fordi du trenger det nå. Du planter et tre fordi kommende generasjoner skal ha glede av det, akkurat som vi nå har glede av det tidligere generasjoner har gjort for oss, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Bart Janssen er fra Nederland og jobber som landskapsarkitekt MNLA i Telemark fylkeskommune.
Foto: Bart JanssenHvorfor blir alt vi lager mer og mer likt? Både bygninger og uterom blir stadig mer ensartede, stadig mer like, identiteter forsvinner. Vi kan lære mye av skogen. Jeg utfordrer deg til å tenke over dette neste gang du går en tur i skogen.
En skog er variert når det gjelder strukturer og artssammensetning. En skog har åpne områder der arter kan nyte solen, og skyggefulle steder som holder seg kjølige om sommeren. Løvverket leder varme bort gjennom fordamping. Jorden lagrer fuktighet som igjen kan brukes når det er tørt. Det er prinsipper som en gang lå til grunn for byplanlegging og arkitektur.
I arkitekturen og landskapsarkitekturen har vi på en måte mistet dette. Alt skal gå raskt, være billig og vedlikeholdsfritt. Vi har noen ganger mistet forbindelsen til prinsipper og systemer.
En skog prøver ikke å skape én best mulig tilstand. Den består nettopp av ulike systemer som utfyller hverandre, endrer seg og gjør hverandre mer robust og attraktivt for ulike arter.
Den formbare byen
Hvis noe ikke lenger er «hipt», kaster vi det bort. Jo raskere vi kaster det bort, desto mindre bærekraftig er det. Vi kan lage alt vi vil. Samtidig er det vanskelig å forholde seg til klimaendringene. Vi kan tilpasse beplantningen til et klima i endring slik at den tåler tørke bedre, eller installere vanningssystemer som tilfører vann og holder vegetasjonen kunstig i live.
Vi må tilbake til grunnlaget. Til et system der vann og jord i større grad styrer det som skjer over bakken. Til et system der vi lærer å håndtere klimaendringer, og der vi lærer å ikke holde fast ved fortiden, men å prøve ut nye materialer, arter og tanker. Vi har stadig flere tekniske muligheter, men kanskje har vi nettopp derfor glemt å se på de underliggende systemene.
Vi må gå fra å designe, bruke, vurdere og erstatte til å designe, la ting vokse, tilpasse, vedlikeholde og videreføre. Det er ikke så veldig vanskelig, men krever en annen tankegang – en tankegang der det ikke bare handler om form.
Ikke for i dag
Ensformighet og uniformitet er blant våre største fiender. Det stadig mer ensartede bylandskapet fører til både utarming og sårbarhet. Ikke bare romlig og arkitektonisk, men også sosialt og økologisk. De vakreste tingene i byen er elementene som tidligere har fått mye tid og oppmerksomhet: grønne parker, brede alléer og gamle trær. Det betyr ikke at vi må gå tilbake i tid. Men vi kan lære av det.
Gode ting tar tid. Tid til å tenke. Tid til å skape. Og tid til å la dem bli vakkert gamle. Vi må igjen lære å tenke i generasjoner.
Du planter ikke et tre fordi du trenger det nå. Du planter et tre fordi kommende generasjoner skal ha glede av det, akkurat som vi nå har glede av det tidligere generasjoner har gjort for oss.
Ikke design for i dag. Men design nå noe som skal vokse frem om 10, 30 eller 50 år.
