Akustisk arkitekt

Hva har dette neste steget i KI-utviklingen å si for oss arkitekter?

La oss ta en sving innom journalistenes andedam først:

I forrige uke publiserte Manifest media en analyse av NRKs kommentarjournalistikk hvor de ville undersøke i hvilken grad gjør NRKs kommentatorer jobben selv? Der fant de at en kommentators tekster slo ut i KI-detektoren Pangram. Dette har medført en bred debatt i journalistkretser om hva som er ok og ikke-ok bruk av KI. Og hva det vil ha å si for fremtidens journalistikk.

Gard Steiro og Anders Giæver viet ti minutter i podkasten Mediebobler til temaet. Steiro skiller mellom å bruke KI til å skrive teksten for en, og å bruke KI til å forbedre teksten, eller få hjelp til å skrive teksten.

Der diskusjonen blir interessant er når de kommer inn på kommentarjournalistikk. Her løfter de frem at håpet for redaktørstyrte medier er at det skal være noe unikt igjen, noe autentisk og ekte. Og der mener Steiro man skal være forsiktig med å bruke KI. For deres lesere er ikke interessert i å lese tekster av KI-agenter som Giæver har utviklet for å skrive som han. Det er originaliteten i tankene og språket som gir grunn til å lese deg, sier Steiro til Giæver.

Og her er det paralleller å finne til arkitekturfeltet.

Med nye KI-verktøy kan man med litt øving sikkert produsere enda mer enda raskere (hei, hei Forskningssenter for produktivitet i byggenæringen). Spørsmålet er hva denne mulige produktivitetsøkningen vil bidra til. Blir det mer arkitektur? Blir det bedre arkitektur? Får vi mer tid til å tenke før vi tegner?

Det fikk meg til å tenke på Øystein Sundes sang «Jeg sprengte TV’n i går» fra 1994, hvor han synger/snakker:

Jeg hogg opp PCen i går.

Programvarepakkene, som hadde est til de ble ubrukelige og eksplodert i selvskryt, lå der som dårlige vitsebøker. Det 20. århundrets største bløff tok med seg alle løftene sine om produktivitetsøkning og sneik seg rødmende ut i natta.

For KI har lenge lovet oss en økt produktivitet, men enn så lenge er det ikke blitt så mye av det. Forte skriver i sin Pulse 2026-rapport at «Årets undersøkelse peker mot en enkel erkjennelse: Teknologien blir stadig enklere å ta i bruk. Det vanskelige er å bruke den på en måte som faktisk er relevant og skaper verdi».

I år har vi i Mad arkitekter spurt kundene våre (40 respondenter) om hva som er viktig for dem når de skal velge arkitekt. De tre viktigste egenskapene de trekker frem er evne til å forstå kundenes behov (90%), evne til å løse problemer (90%) og samarbeidsevne (83%).

Tilgang til teknologi og verktøy var det kun én av fire kunder som rangerte som svært viktig.

Hva skal være grunnen til at arkitekter, og ikke maskiner, skal utvikle og designe de bygde miljøene fremover?

Jeg tror at selv om verktøyene som er her, og som kommer i nye og bedre versjoner fremover, vil kunne bidra til raskere tegningsproduksjon, så vil det fortsatt være tankene og ideene som er viktige, slik Steiro sa til Giæver.

Vi må ikke la verktøyene gjøre oss late (og dumme?) og få oss til å produsere KI-slop. De bør frigjøre tid til bedre analyser og ideer.

Men at KI snart kan lage et ferdig konkurranseforslag, som Brochmann så for seg, tror jeg er veldig nært, om ikke her allerede. Så gjenstår det å se om KI-en vinner konkurransen.

Selv om verktøyene blir gode, og kan produsere hva det skulle være, må vi som arkitekter fortsatt kunne være gode problemløsere, kunne samarbeide og skjønne kundens behov når vi sitter rundt samme bord.

Og det leder meg til avslutningen av Sundes sang, etter at han har ramset opp alt det som irriterer ham med mediebildet og dataverden anno 1994, med 12 Mb RAM, PCMCIA-sloter, SCSI-drivere, CD-ROM, 486-prosessorer og config.sys.

Jeg hogg opp PC’n i går.

Jeg har kjøpt blyant i dag.
Papir og viskelær og blyant i dag.
Tenk å skrive og lese en akustisk PC.