«Alt for Norge» og rom for flere konger

Arkitekturens rammer er avgjørende for hvordan vi kan leve våre liv og leve sammen, skriver Ellen de Vibe.

Av Ellen de Vibe

Arkitekturens rammer er avgjørende for hvordan vi kan leve våre liv og leve sammen, skriver Ellen de Vibe.

Av Ellen de Vibe

Ellen de Vibe er sivilarkitekt MNAL og tidligere leder for PBE i Oslo.

Foto: Adam Stirling

I fellesferien skrev jeg en kommentar i magasinet Estate om siktaksenes karakter og ulike roller i byen med tittelen: «Har du fått solstikk, Erling?». Jeg skrev at siktaksene, som kan ha ulik geometrisk form, lange og smale eller brede og korte, spiller sammen med alle de trange gatene og smugene.

Disse byrommene er også langt mer enn rent visuelle elementer.

I vår tid fungerer de som korridorer for drenasje av forurenset kaldluft eller huser trær og vegetasjon, og er korridorer for spredning av flora og fauna. Og ikke minst, byrommene gir rom for mange ulike menneskelige funksjoner slik som markedsdager, uteservering og byliv.

De varme sommerukene med verdensmesterskapet i fotball skapte helt nye bilder av Norge og oss selv som nasjon. Budskapet om gutter fra ulike steder i landet som fra barnsben sparket ballen rundt på grusbaner viste et likeverdig samfunn. Energisk fotballungdom, med ulik etnisk og språklig bakgrunn, viste et Norge med sterkere mangfold enn vi hadde opplevd på lenge. Da vi slo Brasil, tok det helt av.

Landslaget kom hjem til Norge og ble feiret som konger, som om vi hadde vunnet hele mesterskapet. Det ville neppe ha skjedd i London dersom det engelske landslaget hadde tapt på samme måte.

Felleskapsaktiviteten med å sitte på bakken og ro, spredte seg som en farsott fra fotballstadionene til Time Square, Stortinget og Slottsbakken. Landslagssangen med refrenget «Alt for Norge» kunne høres alle steder. En gjenkjennelig, men uvant 17. mai-variant av glede spredte seg utover folkemassen en varm sommerkveld da bussen med landslaget beveget seg sakte nedover Karl Johans gate.

Da kronprins Haakon satte seg ned sammen med alle de andre og rodde, var vi ett folk. Byplanen og byrommene, tegnet av Hans Ditlev Fransicus von Linstow for snart 200 år siden, tilrettela for dette samholdet.

Vel en måned senere er situasjonen en helt annen. Dagen før Harald V’s død, skinte solen varmt over Oslo, som for å varme oss etter beskjeden om at kongens situasjon var meget alvorlig. Allerede da beveget vi oss mot Slottsplassen med blomster, tegninger og flagg for å trøste kongen, kongens familie – og oss selv.

Dagen etter, da budskapet om dødsfallet kom, skiftet været. Om kvelden da bårebilen med kongens kiste ble kjørt i rolig hastighet fra Rikshospitalet til Slottet trosset folket været og stilte opp i tungt regnvær langs hele kjøreruten.

Bogstadveiens langstrakte siktakse, fra Valkyrien plass ned mot Parkveien, var omrammet av mørkkledte mennesker med mørke, men levende ansikter. Det blåblinkende motorsyklende politiet ledet an og blendet oss før silhuettene deres ble lesbare. Etter dem kom bårebilen med den opplyste båren slik at vi alle kunne se den, og ta farvel. Kongen hadde vært en del av alle våre liv, og vi en del av hans.

Kongens båre — Kongens kiste ble kjørt i rolig hastighet fra Rikshospitalet til Slottet, her langs Bogstadveiens langstrakte siktakse, fra Valkyrien plass ned mot Parkveien.
Foto: Ellen de Vibe

Kong Harald skal etter sin begravelse stedes til hvile i en sarkofag i krypten på Akershus festning. Krypten, kall det gjerne et innendørs byrom, ble tegnet av arkitekten Arnstein Arneberg rett før den andre verdenskrig.

Det helhvelvede rommet har en sterk og samlende form dekket av marmor fra Gjellebekk. Gravkammeret er dekket av kalkstein fra Asker.

Mange ulike ritualer og sedvaner skal følges når en avdød konge skal følges av en ny. Kong Haakon VIII holdt en tydelig tale basert på hans personlige innsatsvilje og norske verdier, men også med vinkling mot alles ulike behov og verden utenfor. Slagordet «Alt for Norge», som både hans far, bestefar og oldefar hadde, betyr for kong Haakon VIII også å være en del av resten av verden.

Tilstrømningen av mennesker til Slottsplassen har vært og er stor, nesten ufremkommelig har jeg merket når jeg har syklet gjennom området. Også Oslo rådhus er preget av dødsfallet; Fritjof Nansens plass ligger rolig, og ordinære turistbesøk er ikke tillatt. Den store Rådhushallen har flere rekker med bord med hvite duker, hvite blomster og fotografi av kong Harald hvor vi som borgere kan skrive våre ord i kondolanseprotokollen.

Rådhushallen er også et offentlig (innvendig) byrom, brukt til mange ulike handlinger, fra utdeling av Nobels fredspris, til julelunsjer for vanskeligstilte og borgerlige konfirmasjoner. Både Fridtjof Nansens plass og selve rådhuset er tegnet av Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson.

Arkitekturens rammer er avgjørende for hvordan vi kan leve våre liv og leve sammen.

Vel tilbake på Slottsplassen kommer stadig nye mennesker, både gamle, men også mange unge og barn. Da overhøres en ung gutt si: «Så kult at den nye kongen har tatt landslagets slitt slagord «Alt for Norge».

Da er ringen sluttet, vi er alle del av det samme kongeriket!