Jakta på geitveden

Slik skriver Fægri:

«Men pussigste navnet har allikevel geitved, som i mange dialekter heter «treet som Fanden flådde geita under». Til utdypelse av dette kan man få høre at en gang hørte Fanden geita banne. Da tok han til straff og hengte den opp i treet og flådde den. Busta henger der ennå. Denne overlevering turde være noe tvilsom. Det som er et faktum, er at det under barken hos geitved sitter noen grove lyse basttrevler som delvis trekkes ut om man knekker av en gren. De blir da sittende på grenstumpen som ragg – ikke helt ulik geiteragg. Atter må man beundre de gamles iakttagelsesevne, og deres evne til å nedfelle iakttagelsene i rammende navn.»

Artsdatabanken.no kan fortelle at arten er livskraftig, og at «Geitved er en hjemlig art som i dag har en nokså begrenset utbredelse i Norge. Den ligner mest på et lite pæretre eller et oliventre med grønne, blanke blader. Geitved vokser vilt på varme, tørre plasser fra Sørøstlandet til Marokko.

Den er egentlig bare vanlig på de kalkrike øyene i Oslofjorden, ned til Grenland, bort til Drammensfjorden og opp til Tyrifjorden. Den blir et lite tre på mellom 5 og 10 meter. Det var også slik jeg møtte en flott geitved på Citadelløya i Stavern, solrikt plassert i le av en knatte mot den sure vinden i Skagerrak. Den var stor som et pæretre med mye karakter, og helt annerledes enn alle andre, norske, viltvoksende trærna. 

Plantestrategi

Kampen om det grønne skjer i alle prosjekter, på byggemøter og i styremøter; der svaret ofte blir å ta vekk eller redusere det grønne. Man trenger aldri for eksempel å kjempe for asfalt, den kommer av seg sjøl. Trær som kommer til å bli store og som monner, som blir 15 til 20 meter, og noen ganger enda høyere, er ikke ønskelig, fordi de skygger for mye og skaper konflikt.

Som plantestrategi kan det derfor være smart å prosjektere og plante inn trær som gir mye herlighetsfølelse, uten å risikere at de blir hogd med én gang de begynner å få karakter. Nordmenn vil ofte hogge trær og busker akkurat når de er på sitt flotteste. De er så vakre at de blir provoserende for mange med vaktmester-estetikk.

Det er her geitveden kommer inn: Den har en rekke kvaliteter som et moderne bytre.

Geitveden tåler nemlig både kulde, vind, tørke, varme, salting og saltdrev. Den var mye mer utbredt før i den varme perioden etter istida, som varte fra cirka 10 200 til 2 650 år før nåtid, altså gjennom boreal, atlantisk og subboreal tid – til sammen i over 7 500 år.

Det fantastiske er at de skandinaviske edelløvtrærne og -buskene har bevart sitt genetiske potensial fra den tida, som akkurat er det klimaet som vi får nå: 1-3 grader varmere enn førindustriell tid.

Vi bruker den derfor i «alle» prosjekter på lavlandet rundt Oslofjorden. For eksempel er den planta som hekk midt mellom buss og sporvogn i den nye, grønne trikketraséen i Dronning Eufemias gate i Bjørvika i Oslo, der den tåler både saltsprut, forurensning og asfaltstøv. Vi har planta den som strandbusk i saltdrev og kraftig vind i Lundhs steinpark ved ferjekaia i Larviksfjorden. Der er den like blid.

Sitronsommerfugl

I høst hadde vi også befaring i Klosterenga skulpturpark med grønne fagfolk i Bymiljøetaten, Tonje Kjus Garden og Una Brännström Sverdrup, som ønska å supplere plantingene, siden det var litt glissent planta enkelte steder. Dessuten hadde noen av buskene hadde fått insektsangrep, og så helt elendige og oppspiste ut. Noen var helt brune og døde.

Geitveden, derimot, stod og skinte i septembersola. Vi var helt enige om den godt kunne suppleres med flere, siden den liker seg så godt og blir så vakker. Den er til glede for oss og sitronsommerfuglen, som legger egg på undersidene av bladene. Når disse klekker kommer det grønne larver ut som spiser på bladene og vokser seg større.

Fotograf Rune Clausen har tatt bilder av både geitveden og sommerfuglene med makrolinse i den nye praktboka om Klosterenga.

I forbindelse med de store prosjektene Dronning Eufemias gate for Statens vegvesen, Sandvika elvepromenade for Bærum kommune og Klosterenga skulpturpark for Bymiljøetaten i Oslo kommune, har vi fått laga en såkalt kontraktsbestilling av lokale planter. Det betyr at gartnerne får bestilling, helst i god tid før bygging, om å ale opp lokale planter. De har da gått ut på øyene i Oslofjorden for å finne stiklinger og frø av helt lokale planter. På den måten sikrer vi at tusenårig plantemateriale blir sikra for ettertida.

Den er planta som promenade-tre langs Sandvikselva, der den endelig har fått hovedrollen. Langs gata med navnet Kadettangen har vi like godt brukt den som allétre. I høst skal landskapsarkitekt Anne Fagerheim og gartnerne Kirsti Marie Hougen, Vidar Berg Iversen og jeg ta med beskjæringssaks og stamma opp de litt uunnselige buskene til elegante småtrær, slik at de med tida skal bli en ordentlig allé av geitved langs gata med navnet Kadettangen. Kanskje den blir den første alléen av sitt slag?

Ellers er oppstamming en undervurdert «kunstart», siden vi skaper hagekunst ut av kratt, og resultatet blir synlig umiddelbart. Kortversjonen er at smågreiner nederst fjernes helt inntil stammen, slik at småtrærna får synlig stamme fra bakken og opp til krona. Man kan stamme opp cirka en tredjedel av totalhøyden til busken/treet uten at det ser rart ut.

Värdens största getapel

På dansk kalles den vrietorn, og på svensk getapel eller vägtorn. Verdens kanskje største, eldste og vakreste getapel befinner seg på Öland. Jeg holder forelesning i faget vegetasjonslære på Institutt for urbanisme og landskap på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Studentene skal lære seg 30 norske viltvoksende trær og like mange ville, skandinaviske busker.

Sommerferien gikk derfor til Allvaret, som kan karakterisere som ei vidde uten jord eller med veldig lite jord oppå et enormt, flatt og lavt kalkfjell midt på den langstrakte øya, stort som et norsk fylke. Vi parkerte sykkelen langs veikanten for å finne Gösslunda naturreservat.

«I reservatet ryms alvarmark, fuktängar och ädellövskog. Såväl skogen som de öppna markerna betas av nötdjur och får. Det gynnar många av Gösslundas sällsynta växter och djur», het det.

Så nettopp gjennom sjelden busk og kratt, åpenbarte det seg en stor bonsai av en gammal geitved, stort som et lite pæretre med krokete stammer og greiner, og omfangsrik krone. En personlighet. En levende skulptur verdt å besøke.

Geitved er særbu, det vil si at det er både hann- og hoplanter. Det er lett å se forskjell, siden hoplantene har bær. Her hadde vi å gjøre med en gammal mann.

Plant skandinavisk

Vi er i Carl von Linnés (1707–1778) hjemland, som er mest kjent for å ha utvikla det binomiale navnesystemet som fortsatt brukes til å navngi arter. Svenskene har vært spesielt flinke de siste 100 åra med å samle inn planter som tåler vårt klima, se eplanta.com. De kan for eksempel nettopp skaffe skandinavisk geitved fra Toppmyra i Uppsala.

Suksessen med geitveden i nye prosjekter viser viktigheten av å bruke planter med skandinavisk herkomst. Poesien i Fægris språk finner vi igjen i den svenske beskrivelsene på hjemmesidene:

«Arten är med sin resliga växt och lätt torniga grenverk utmärkt till landskapsbuskage tillsammans med hassel, olvon (korsved), skogstry (leddved) och måbär (alperips). Den är också lämplig som landskapssolitär i beteslandskapet, där den ibland utvecklas till små träd som gör att den kan tas för ett vildpäron, om man bortser från eventuell frukt. Den kan också användas som buskageväxt i parker men är även en fantastisk växt till klippta häckar.»