Et oppsigelsesbrev

Kjære Arkitektur, jeg slutter. Ikke fordi jeg har sluttet å bry meg, men nettopp fordi jeg fortsatt bryr meg, og fordi spalteformatet ikke lenger er stedet der den – bryen – gjør noe, skriver Maisam Mahdi.

Av Maisam Mahdi

Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap. Dette er hennes siste kommentar som del av Arkitekturs spaltistkorps.

Foto: Gitte Paulsbo

I fire år har jeg fått mene i et digitalt rom som ikke er et kommentarfelt. Det har vært et privilegium, det skal sies høyt, før noe annet sies. Men noen spalter har også båret preg av hvor i syklusen jeg som kvinne har vært, og hvor nærme nålspissen har vært strupen når jeg har satt meg ned for å skrive.

Jeg har skrevet om kulturminner under krig, mangfold på bestillersiden, mangfold på inkluderingssiden, og kanskje, høyest av alt, mangfold på prosjekteringssiden. Jeg har spurt, gang på gang, som en litt for ihuga papegøye, hvordan vi skal klare å bygge en «by for alle», når de som bestemmer sjelden speiler alle.

Jeg har snakket opp og ned arkitektur, interiørarkitektur og kritisert NAL og NIL for å operere i en kommunal saksbehandlingsfart. Og som takk har jeg samlet meg en liten, personlig folkemuseumssamling: Innboksmeldinger fra lesere som både roser tekstene og bygger på argumentene.

Noen er veldig ofte enig, og noen som forklarer meg bransjen jeg jobber i (takk, jeg satt visst på gjerdet uten å vite det).

Jeg har dessuten forsvart det som allerede er bygget, sammen med mange gode meningsbærere her. Vi skriver og skriver. Ber leseren ta på seg andre briller. Vi har etter hvert et helt Synsam av metaforiske brilletyper å velge mellom.

Vi møtes i debatter der det er litt ubehagelig å være uenig, så diskusjonen kommer aldri lenger enn til høflig avstand. Og etterpå mingler vi med våre egne, for å slippe å bli utfordret én gang til samme kveld.

Prosjekter kopieres, meninger sirkuleres, og vi leker pekeleken oftere enn vi tør å innrømme: Pek på systemet, pek på de andre, pek på alt annet enn speilet som henger foran oss.

Ingenting av dette er ferdig diskutert. Men jeg er ferdig med å diskutere det i spalteform. For sannheten er denne: Bransjesamtalen gjentar seg selv så pålitelig, at man kunne stilt klokken etter den. Kanskje til og med solgt den som et abonnement:

«Bransjedebatten Deluxe: Samme bekymring, levert månedlig».

Det er samme paneler, samme sitater, samme skjematiske bekymringsnivå, gjentatt til det ikke lenger vekker nysgjerrighet hos noen, minst av alt meg selv, som på et tidspunkt begynte å synke replikkene før panelet rakk å si dem.

Et sted underveis sluttet jeg å kjede meg over bransjen, og begynte å kjede meg over formatet jeg bruker til å kritisere den. Det er ikke en god nok grunn til å bli. Det er derimot en utmerket grunn til å gå.

Så her er noe jeg fortsatt mener, høyt og tydelig, på vei ut døren: ingen bør få mikrofonen i fire år av gangen. Ikke presidenter, ikke redaktører, ikke spaltister. Ikke meg.

Mikrofonen er et privilegium, ikke et abonnement, og den bør sirkulere fort nok til at noen med noe faktisk smart å si, får sjansen til å si det mens det fortsatt betyr noe.