– Veiingeniørene gir fullstendig faen, skriver Rainer Stange

Brusteinen skinte som ryggen på ei firfisle ned til Vestfolds minste torv, og med uslåelig utsikt til Midtre Oslofjord, der sola alltid skinner. Nå ligger det et marsipanlokk av grå asfalt fra hagegjerde til hagegjerde, og mye av sjarmen er borte. Bruk norsk stein.

Av Rainer Stange

Rainer Stange er professor i landskapsarkitektur Institutt for Urbanisme og landskap ved AHO og partner i Bokemo.

Foto: privat

Da jeg vokste opp på 1970-tallet, var gatene i byene på Østlandet lagt med smågatestein, gjerne i vakre buemønstre. Vi snakker om norsk steinindustri, en stolt håndverkerbransje, en ordentlig gatekultur. Folk var glade i og stolte av byen sin. Gatene skulle være vakre byrom, ikke grå samferdselskorridorer for biler, busser og trailere.

Mange av brusteinsgatene i Helsingfors sentrum i Finland er bevart, og jeg har hørt at dette skyldes at arkitektene sitter i ledende posisjoner. De norske gatene derimot, har liggi under veiingeniørene, som fullstendig har gitt, og gir, faen i våre brusteinsgater. Disse gatene, vår nasjonale kulturarv, er lagt under et teppe av forurensende asfalt.

Helsedirektoratet skriver: «Svevestøv fra asfalt kan være helseskadelig, da det inneholder fine partikler med kjemiske komponenter fra bitumen og trafikkforurensning.» Steinprodusent Torger Lingelem i Rocks of Norway i Larvik sier: «Moderne gatestein er bedre for overvannshåndtering enn asfalt.»

Tapt kulturarv

Jeg kan ramse opp en million eksempler, men her er tre øst-norske skrekkeksempler, som illustrerer dette kulturelle stedstapet:

1) De bratte gatene på Bragernes-sida i Drammen danna et helt komplett gatesystem med bratte, glatte og spennende gater med millioner av smågatestein, så du virkelig skjønte at du kom til en ordentlig storby. Alt er borte under et kjedelig asfalt-teppe.

2) Nansetgata i Larvik var opparbeida som en rettlinja og elegant aveny øverst på raet, rett i aksen på Larviksfjorden i sør. Den hadde blanke smågatestein og en allé av kolla lindetrær, som endte på Torvet og pekte mot sjølvaste horisonten i Skagerak. Hvor fint var ikke dét? Nå har vegingeniørene gjort den om til en grå, asfaltert veg med G, brusteinen er borte; lindetrærna er hogd; gata er stengt over Torvet; hovedpulsåra er bryti; og bykulturen er visna. Fra terningkast 6, til terningkast 1.

3) En 1,7 km lange aveny til Vestfolds minste og mest sjarmerende by: Åsgårdstrand, ei søt mormor av en by, med små trehus og røde klatreroser bak hvert stakittgjerde. Brusteinen skinte som ryggen på ei firfisle ned til Vestfolds minste torv, og med uslåelig utsikt til Midtre Oslofjord, der sola alltid skinner. Nå ligger det et marsipanlokk av grå asfalt fra hagegjerde til hagegjerde, og mye av sjarmen er borte.

Nesten ikke ei eneste gate blei spart i byene på Østlandet. Bilismen trumfa, og trumfer, alt.

Bare én norsk by har hatt urban motstandskraft. Og det er Bergen, så klart!

Bergens metode fyller 50: 1976-2026

Arbeidet med oppussinga av det offentlige rom i Bergen starta etter et politisk og faglig press i første halvdel av 1970-tallet. Rivningshysteriet fra etterkrigstida fortsatte til langt ut på søttitallet. Raseringa av sjarmerende, gamle trehusmiljø, samt et generelt forfall i sentrum av byen, førte til at folk ikke lenger ville bo der. Folketallet ble gradvis redusert, og en tusenårig bykultur var i ferd med å forsvinne.

I 1976 blei bydelen Fjellsiden valgt ut som en demonstrasjonsbydel, der infrastruktur blei skifta ut fra fasade til fasade. Under bakken blei vann- og avløpssystemet og strømkabler lagt på nytt. Oppå er det blitt lagt et imponerende gate- og fortausbelegg av høy kvalitet uten like her i landet. Kommunen og Husbanken sørga for renovering av gater og smug i de sentrale boligkvartalene.

Umiddelbart etter det offentliges tiltak, begynte de private gårdeierne å pusse opp sine eiendommer. Den negative tendensen i byen var snudd! Det er imponerende at det er brukt lokal stein overalt, som for eksempel den svarte hardangerskifer i gater, allmenninger og plasser.

Steinindustriens renessanse

Fra alle kanter av landet meldes det nå at steinindustrien har kjøpt inn nye sager for å værra konkurransedyktig med kinesisk og indisk import. Det er helt uhørt at vi skal bruke kinesisk stein frakta rundt halve kloden, når vi har så mange fine steinbrudd i vårt eget land.

Lovisenberg i Oslo er Norges største private sykehus. Vi prosjekterer nå hele området om til én stor institusjonspark, til én campus med bruk av lokal jord, pukk, planter, og ikke minst lokal stein for at prosjektet skal snakke østlandsdialekt.

Kantstein, brustein, renner, trapper og murer er av larvikitt, siden den utkonkurrerer importert stein på pris. Daglig leder i Larvikittblokka, Henrik Beckmann, skriver at: «Larvikitten er Norges nasjonale bergart, og ressursen er stor. Dette er noe vi i Norge bør bli bedre til å bruke, og alt det som følger med av stolte arbeidsplasser og norsk ressursbruk.»

Stedets sjel

Steinprodusent Jarle Borsheim i Egersund skriver: «at materialvalget vi bruker reflekterer stedets sjel og blir på en måte ansiktet utad». Han framhever på sine hjemmesider tre viktige årsaker for å bruke norsk stein: «Lokal produksjon gir redusert transport, skaper arbeidsplasser i distriktene og gir økonomisk utvikling, samt at vi får kontroll over hele produksjonsprosessen som sikrer kvalitet.»

Jeg vil tilføye at det er viktig for en nasjon å ha en lokal steinindustri som en del av vår beredskap. Vi er ikke noe ordentlig land, hvis vi ikke har egne steinbrudd, jernstøperier og gartnerier.

Setesdal-krull

Hovden, helt øverst i Setesdalen, pusser opp sitt sentrum med torg og fjellpark. Vi bruker selvfølgelig bare norsk stein, så kantstein, renner, trapper og belegg får vi levert fra et steinbrudd i Egersund, fortau og plasser får belegningsstein fra Froland og gateskifer fra Alta, en ny, moderne universelt utforma gatestein.

Daglig leder i Altaskifer Asbjørn Wang framhever at: «Gjennom nye investeringer og smartere produksjonsmetoder skaper vi nye produkter av overskuddsmasser». Anleggsgartnerne bygger nå, i skrivande stund, det nye torgteppet, som ser ut som ei strikkeoppskrift med krull, inspirert av et setesdalsmønster. Ikke strikka, men satt i flate brustein av lys anortositt fra Egersund og blank gateskifer fra Alta. Dette skal bli noe vi ikke har sett før.

Anleggsgartner Tor Bjørn Oveland, som bygger anlegget sier at: «Dette er viktig for norsk verdiskapning og investeringer som lønner seg over tid. Ikke alt må lønne seg på kort sikt, dersom det lønner seg på lang sikt.»

Skjønnhet

Men det beste av alt er at den lokale steinen er så vakker. All stein ser bra ut. Ingenting i naturen er stygt. Vi må beskrive lokal stein for den gode historiefortellinga i prosjektet.

Dette gjør vi blant annet ved å laga gjennomarbeida kostnadsoverslag for å overbevise byggherren om at norsk stein også er en vinner på Excel-arket, siden alle prosjekter ender i en diskusjon om kostnader.

Når dette er bestemt, prosjektert, bestilt, produsert og betalt, skaper anleggsgartnerne kvalitet, identitet og stolthet ut av norsk gråstein.