Kontoret som støyer i stillhet

Plutselig er det ikke lenger et spørsmål om hva som er et godt kontor for dem som skal jobbe der, men om hva som er gjennomførbart for de som betaler for det, skriver Maisam Mahdi.

Av Maisam Mahdi

Plutselig er det ikke lenger et spørsmål om hva som er et godt kontor for dem som skal jobbe der, men om hva som er gjennomførbart for de som betaler for det, skriver Maisam Mahdi.

Av Maisam Mahdi

Maisam Mahdi er interiørarkitekt og møbeldesigner i Arkitektskap.

Foto: Gitte Paulsbo

Det er tirsdag formiddag. Jeg sitter ved et langt fellesbord i et åpent kontorlandskap, omgitt av lydløse hodetelefoner og ansikter bak skjermer. Lite snakk. Og likevel er støyen intens: harde tastaturtilslag, tygging av tyggis, en kollega som ler et sted bak deg, sidemannen som puster høyt. Jeg prøver å konsentrere meg. Det går ikke. Jeg lurer på om noen egentlig har tenkt gjennom dette. Hvem bestemte at vi skulle jobbe slik?

Jeg har sett filmen Severance med fascinasjon for thrilleren og for arkitekturen. Produksjonsdesigneren Jeremy Hindle hentet inspirasjon fra arkitekten Eero Saarinen og Bell Labs-bygget utenfor New Jersey er det faktiske eksteriøret. Mid-century modernisme på sitt reneste: lange korridorer, lave himlinger, fluorescerende lys, og fire mennesker ved en pult i et rom som er altfor stort for dem.

Premisset er at de ansatte hos Lumon Industries har fått hjernen kirurgisk delt. På jobb husker de ingenting fra livet utenfor. Hjemme husker de ingenting fra arbeidsdagen. To separate selv. Fullstendig avskåret fra kontekst, helhet og spørsmålet om hvorfor.

Science fiction. Men kjent.

Gå tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Kontorarbeid ekspanderte, og med det kom den industrielle logikken inn i bygningene. Rader av skrivebord som samlebånd for tankearbeid. Taylor-ismen oversatt til arkitektur. Så kom 1950-tallet, og tyskerne skjønte at noe manglet. Bürolandschaft – kontorlandskapet – ble en motreaksjon: organiske oppsett, planter i stedet for skiller, arbeidsstasjonene blandet på tvers av hierarki. Et demokratisk romideal. Hjertet på rett sted.

I 1960 satte kontormøbelgiganten Herman Miller ned en forskningsgruppe ledet av oppfinneren Robert Propst. Psykologer, matematikere og antropologer ble konsultert. Svaret var Action Office, et modulært system med ulike arbeidshøyder, bevegelsesrom og privat sfære. Propst hadde forstått noe grunnleggende: Arbeid er ikke én ting. Vi tenker, samarbeider, trenger ro og kontakt. Rommet burde speile det mangfoldet.

Propst ble kalt «kontorbåsens far». Men da systemet ble kommersialisert, ble visjonen hans strippet ned til en trekantet vegg, tett i tett med samme struktur. Kubikkfarmen var født. Propst ble rasende. Han kalte det dehumaniserende, systemet hans var blitt et verktøy for å stable flest mulig kropper på færrest mulig kvadratmeter.

1990-tallets svar var fjerning av alle vegger. Google-kontor-fenomenet ble født: ping-pong-bord, sakkosekker, møterom med ulike dekorasjonskonsepter som ingen brukte til annet enn møter ingen hadde bestilt. Markedsført som frigjørende. Studiene viste noe annet: støy, konsentrasjonsbrudd, ansatte som satte på hodetelefoner og sluttet å snakke med hverandre.

Vi gikk fra kubikkfarm til åpent landskap og endte med det samme problemet pakket inn i bedre design.

Hver gang jeg tar på meg hodetelefonene og slutter å se menneskene rundt meg, kjenner jeg det: Jeg transformeres til en annen tilstand. Det som gjør Severance virkelig ubehagelig er ikke at det er fjernt. Det er at det er gjenkjennelig. Lumons kontor er ikke skremmende fordi det er stygt, det er skremmende fordi det er vakkert. Fordi noen har tenkt grundig på det. Og fordi logikken bak den mest produktive arbeideren er den som ikke vet for mye, ikke spør for mye, ikke er for mye og ikke er ny.

Det som fascinerer meg mest, er ikke at vi tok feil. Det er at vi visste bedre og valgte annerledes likevel. Propst visste. Bürolandschaft-designerne visste. Forskningen visste. Men mellom den gode visjonen og den ferdige bygningen skjer det noe. Økonomi. Areal. Kvadratmeterpris. Og plutselig er det ikke lenger et spørsmål om hva som er godt for mennesket som skal jobbe der, men om hva som er gjennomførbart for de som betaler for det.