Når byantikvaren blir kastet ut med badevannet

Vel. Vi sier ofte at plan- og bygningsloven er et av de viktigste verktøyene for å ta vare på kulturminner. Tross alt: De færreste kulturminner er fredet. Kommunene har vernet langt flere, og i verste fall kan de stå på spill fra reguleringsvedtak til reguleringsvedtak.  

Og det er her byantikvaren skinner, og det er her de har sin plass i solen. Som en rådgiver for kommunens planleggere og politikere, som en som kommer tidlig inn i planleggingen og kan påvirke prosesser i riktig retning raskt – i hvert fall sett fra kulturminnenes ståsted – og som har kompetansen til å forklare både utbyggere og kommunens plan- og bygg-administrasjon hva en plan eller en byggesak kan bety for et kulturmiljø.

Og ikke minst: Som en partner som kan være med på å finne løsninger på kulturminnets premisser.

Byantikvarene er kulturmiljøenes advokater. Ofte er de arkitekter, og ofte fungerer de som en form for byarkitekter når den funksjonen mangler. De er en viktig stemme i byutviklingen og setter ord på hvorfor kulturmiljøet betyr noe for samfunnet. Ved å løfte historien fram i debatten gjør de det lettere for oss alle å se at en by med identitet ikke kommer av seg selv; den er resultatet av bevisste valg, over flere generasjoner av arkitekter, planleggere, politikere og utbyggere.

Etter en grundig evaluering helt tilbake i 2019 vet vi at byantikvarenes faglige råd ofte bidrar til bedre saksbehandling, bedre veiledning, og at de løfter kvaliteten i planleggingen ved at flere aktører møtes på tvers. Byantikvarene står for samarbeid og samordning i praksis, og det er noe vi skal jobbe mer med i årene som kommer gjennom de nye bevaringsstrategiene for kulturmiljø, og ikke mindre.

Men pila viser altså ikke riktig vei. KOSTRA-tallene for 2024 viser en bekymringsverdig trend. Vi har ikke sett tallene for 2025 ennå, men det er lite trolig at situasjonen er mer lystelig. I 2024 var det en nedgang i pengebruken på kulturminner i kommunene. Det gjaldt både stillinger og andre tiltak.

Mindre enn hver tredje norske kommune (30 prosent) brukte mer enn 20 kroner per innbygger til kulturmiljøforvaltning i 2024. Dette er en nedgang fra 2023. Da denne andelen var på 32 prosent, og videre ned fra toppåret i 2022 med 38 prosent. Det lille lyspunktet i KOSTRA-tallene viser at en tredjedel av kommunene (34 prosent) har knyttet til seg kulturmiljøfaglig kompetanse. Denne andelen har vært stabil i flere år.

De fleste norske kommuner er relativt små, og der blir behovet ofte dekket av en eller flere medarbeidere som har kulturminner som ett av flere ansvarsområder. Vi og mange andre har jobbet mye med å lage skriftlige veiledere, men hos Riksantikvaren har vi også satset ved å tilby fylkesvise, gratis kurs for kommuneansatte, slik at det blir enklere for saksbehandlerne å ta tak i kulturmiljøfaglige spørsmål.

Det er de store kommunene, eller kommuner med svært mange viktige kulturminner, som har de dedikerte by- og kommuneantikvarstillingene. Bergen har. Trondheim har. Stavanger har. Røros, Fredrikstad, Sandnes, Drammen, Bodø, Haugesund, Eigersund og Levanger. Oslo er et spesialtilfelle, i og med at de er både kommune og fylkeskommune.

Kanskje er det ikke bare tilfeldig at det er disse som har byantikvarer eller kommuneantikvarer: Kan det være kulturen rundt kulturminnene på disse stedene som har bygget oppunder og forankret byantikvarstillingene?

Men det gjelder altså ikke lenger storbyen Kristiansand. Eller Moss, Kongsberg, Steinkjer og Frogn, eller Lærdal, Kragerø og Risør eller Odda. Kompetansen som kommunene mister må dekkes inn, fordi kulturminnene i disse kommunene ikke forsvinner av seg selv. De er fortsatt der, og de skal være en ressurs i kommunens samfunnsutvikling. Manglende kompetanse og interesse kan føre til at de ikke blir brukt til fordel for lokalsamfunnet.  

Spørsmålet jeg stiller meg er hvilken plan disse kommunene har for å fortsatt ha egen kulturmiljøkompetanse. Den trenger de for at kulturminnene blir behandlet som en ressurs, og ikke et hinder, i ballspillet mellom kommunen, fagfolk ellers og utbyggere. Vi kan bare håpe at byantikvarkompetansen ikke forsvinner ut med de økonomiske utfordringene.