Regjeringskvartalet: Byreparasjon eller byødeleggelse?

La meg si det med en gang, slik landskapsarkitekt Rainer Stange uttalte da det for flere år siden var en stor debatt om oppgraderingen av Karl Johans gate: «Vi kødder ikke med Karl Johansgate». Verken Statsbygg eller Nordic har køddet med gjenoppbyggingen av regjeringskvartalet.

En meget stor oppgave er gjennomført i samsvar med regjeringens bestilling og til lavere kostnad enn på forhånd fastsatt. Nordic har koordinert hele 17 ulike kontrakter.  Med alle sikkerhetshensyn som har blitt lagt til grunn har prosjektet vært meget komplekst. Dette må anerkjennes. Anlegget kan gi rom for nye samarbeidsformer i statsforvaltningen.

Likevel, å rive et fredningsverdig bygg slik som Y-blokka er ikke byreparasjon, det er byødeleggelse. At det norske statsapparatet, mye av tiden ledet av Erna Solberg, ikke evnet å vurdere alternative løsninger til riving, slik som arkitektstudentene på AHO under veiledning av Erik Langdalen utforsket, er ganske ubegripelig.

Jeg er fortsatt nokså overbevist om at statens motivasjon for å rive var å skaffe en enkelt bebyggbar og rimeligere tomt for økt utnyttelse enn det Y-blokka ga rom for, selv om den kunne vært påbygd.

Da Fortidsminneforeningen, OAF og NAL gikk til rettslige skritt for å få stoppet rivingen, var det ikke staten, men en anonym privatperson, åpenbart kulturkyndig, som donerte 1,4 millioner kroner til støtte for rettsaken. «En anonym eiendomsutvikler fra Brummunddal», beskrev han seg selv som. De fleste vil forstå hvem denne personen er. Jeg trodde lenge det var en av hovedstadens kulturelite som hadde opptrådt filantropisk, men der tok jeg feil. Dette oppdaget jeg under research for et bokprosjekt 5 år etter rivingen.

Gjennom Nordics presentasjon av RKV-prosjektets utvikling har det gått opp for meg at en tidligere utgave av prosjektet trolig ville gitt et bedre arkitektonisk resultat enn det vi nå har fått. Med 4 etasjer lagt til på toppen av Høyblokka, i stedet for en kopi av «Fiolinkassen» på taket som ingen opplever fra gatenivå, ville disse etasjene ha sikret Høyblokkas fortsatte arkitektonisk og symbolske dominans, og ikke blitt «redusert til en av mange fasader i et tungt utnyttet bygningskompleks», slik Karl Otto Ellefsen skriver.

Samspillet mellom Høyblokka og A-blokka ville romlig også blitt bedre. A-blokkas litt kalde og tunge arkitektoniske uttrykk forsterket også av den spisse takvinkelen.

Jeg lurer ellers på om «samhandlingsstrøket» som knytter alle RKV-byggene sammen på 2.etg-nivå er en byreparasjon eller en bylivsbrems. Det er vanskelig å se for seg at denne «beslutningsmaskinen», for å referere til Statsbyggs første prosjektdirektør, vil skape nytt byliv.

Når jeg også hører fra ansatte i det nye komplekset at samhandlingen kun kan skje på dette gulvplanet; de ansatte har ikke anledning til å bevege seg opp i de andre departementenes kontorlokaler, så får jeg et mentalt bilde av både innvendig og utvendig perimetersikring. Gir dette et vitalt og effektivt samhandlingsareal for statsforvaltningen? Og hvor mye byliv blir det egentlig i byrommene, når også den historiske passasjen under Høyblokka sperres av? Blir RKV åpent slik vi ble lovet?

Ellen Ledsten spør på en overbevisende måte hvor fremtidsrettet det nye RKV er i fht til behovet for bærekraft og ombruk fremover. Hun omtaler «CO2-gjelden» som det nye anlegget må bære etter Y-rivingen. Hun beskriver hvordan fantomsmerten etter Y-blokkas fravær fyller henne når hun beveger seg gjennom anlegget.

Med henvisning til regjeringens ambisjoner fra 2014 om beste praksis i livsløpsperspektiv, mener hun at prosjektet ikke har levert det den lovet. Gjennom ulike eksempler på byggets egenskaper som store klimatisk krevende glassflater og arealsløsende skråvegger blir hennes grunnleggende spørsmål hvordan arkitektens egne ambisjoner balanseres mot bærekraft, funksjonalitet og økonomisk ansvar.

Er dette framtidsrettet byreparasjon?

Vurderes Hammersborg-områdets fremtidige rolle utenfor selve regjeringskvartalet er spørsmålet om byreparasjon eller byødeleggelse fortsatt relevant. Den nye parken på nordsiden av A-blokka kan utvilsomt betegnes som en byreparasjon, etter at Ring 1 i sin tid ødela byrommet Erling Viksjø hadde tegnet mellom Deichman og Y-blokka. Som Erling Fossen nylig påpekte, så vil denne parken først kunne fremstå som et godt byrom når parken koples på en god måte mot Torggata. Er det sikret i det prosjektet som Statens vegvesen nå gjennomfører for senkigen av Ring1?

Det er ikke uvanlig at private aktører motiveres til nå investere i områder tilgrensende større offentlige infrastrukturprosjekter. Dette er positivt også for Hammersborg-området. Trefoldighetskirkens utvikling mot en kulturell møteplass, og ikke minst Møller Eiendoms satsing på gamle Deichmann som flerrfunksjonelt kulturhus med hovedvekt på fotoutstillinger, slik Siri Løining har beskrevet i Estate, er visjonære prosjekter.

Ombruksstrategiene som ligger bak disse prosjektene faller åpenlyst inn i reparasjonsbegrepet. Utvikling av Hoxton-hotellet og de andre utbyggingsprosjektene vil også bidra funksjonelt positivt til utviklingen av Hammersborgområdet. Om de ulike prosjektene vil gi en High Line-effekt, slik den ombygde jernbanelinjen hevet over gatenivået i New York har fått, vil tiden vise. Jeg beklager, slik jeg oppfatter at også Erling Fossen gjør, at ikke det kommer boliger på Hammersborg, for eksempel i OBOS sitt fraflyttede hovedkvarter. Boliger er som regel garantisten for et aktivt, byreparerende byliv.

Samlet sett framstår ikke regjeringskvartalet som en arkitektonisk byreparasjon, snarere som en byødeleggelse av viktige historiske kvaliteter i kvartalet. Det er for flere av oss, blant andre for Karl Otto Ellefsen, uklart om «A-blokka vil vokse på seg symbolkraft for dagens norske samfunn».

Byreparasjonen fremstår tydeligere i de tilgrensende prosjektene. La oss håpe at samspillet mellom de offentlige og de private investeringene likevel vil revitalisere Hamersborg.

Det vil vi kanskje kunne vite om ti år.