Snøhettas opera i Shanghai åpnet

Ti års arbeid

– På mange måter er erfaringsgrunnlaget fra Oslo viktig, både når det gjelder hvordan kunstnerne selv oppfatter det, hva personalet ønsker, hvordan man ser for seg hele konstellasjonen av planløsninger, bevegelsen gjennom bygget, opp på bygget og hvordan publikum kan føle tilhørighet til institusjonen slik at brukeropplevelsen blir så tett på som mulig. Alle disse delene er testet i Oslo. Det er menneskelige forhold som har likheter uansett hvor i verden man er, sier Kjetil Trædal Thorsen til Arkitektur.

Bygget huser tre saler og totalt 4 200 sitteplasser, og samler kunst, kultur, utdanning og servering, med et bredt spekter av forestillinger – fra tradisjonell opera og klassisk musikk til nyskapende produksjoner for et mangfoldig publikum.

Det er gått ti år siden Snøhetta vant konkurransen om operaen i Shanghai. Forslaget ble tegnet på Oslo-kontoret, og blant andre Thorsen og Rob Greenwood har vært involvert fra start til slutt, men i gjennomføringsfasen har Snøhettas kontorer i Asia og den lokale samarbeidspartneren Ecadi (East China Architectural Design & Research Institute) vært sentrale i å følge opp intensjonen i prosjektet, forteller Thorsen.

At store kulturbygg tar tid å få gjennomført, er ikke noe nytt for Snøhetta: Biblioteket i Alexandria tok 12 år, operaen i Oslo tok åtte, mens operahuset i Busan i Sør-Korea nå går på trettende året.

– Disse større kulturhusprosjektene er ofte følsomme for mange slags svingninger, og i dette tilfellet har vi også hatt covid underveis i prosessen. Men det er lange linjer, og det gjelder å holde fast i de idéene man har hatt tidlig. Kjernen i det vi prøver å få fram handler om tilgjengelighet, sosialt engasjement og forståelsen av kunst som en viktig driver i et samfunn. Det føler vi at vi har fått til her, sier arkitekten.

Speilvendt underveis

– Hvordan har prosjektet endret seg underveis?

– Den kanskje viktigste endringen var at inngangen først lå vendt den andre veien, mot parkarealene og vekk fra elva. Så speilvendte vi hele huset og snudde inngangen mot elva. Hovedveien som stengte for forbindelsen mellom elva og operahuset kunne da legges under bakken. Slik knyttet vi operahuset til elvebredden. Speilvendingen var et viktig grep, og vi gjorde det samme i sin tid på med operaen i Oslo også. Hvis man treffer godt med konseptet så er det robust nok til denne type endringer.

– Det er altså Oslo-kontoret som har tegnet prosjektet? Snøhetta er jo blitt et verdensomspennende selskap med mange kontorer, så noen ganger er det vanskelig å vite hvem det er som faktisk har tegnet prosjektene?

– Vi har syv kontorer på ulike steder i verden som samarbeider på tvers og som følger samme prosess og tenkning, og Snøhetta er et rent norsk selskap.

– Men dere har prosjekter over hele verden, i en helt annen grad enn for eksempel andre norske kontorer?

–Ja, for oss har det handlet om en klar internasjonal ambisjon, langsiktig arbeid over flere tiår, og villighet til å ta litt risiko. 

Kultur til folket

– På hvilken måte tenker du at Shanghai-prosjektet er et typisk Snøhetta-prosjekt?

– Det passer veldig bra inn i det som har vært utgangspunktet for Snøhettas arkitektur helt siden begynnelsen. At vi ønsker å åpne kulturbygg for et større publikum, og å gjøre det mer tilgjengelig enn tradisjonelle typologier har gjort. Å skape terskelfrie kulturtilbud som henvender seg til hele byen, og større deler av befolkningen.

I Kina er dette særlig aktuelt, mener Thorsen.

– Kina har lenge produsert noen av de beste musikerne i verden, men de bor for det meste i utlandet. Man skjønner godt at de har lyst til å tiltrekke seg mange av disse hjem igjen, og det er det som skjer nå. I Kina ser de veldig tydelig at soft power gjennom kultur er en veldig viktig del av samfunnsbyggingen. Der kunne vi godt blitt bedre her hjemme. Her er kultur fortsatt nice to have, ikke must have. Det er vi i Snøhetta sterkt uenig i. Kultur er must have.

Både formmessig og på andre måter er det en veldig assosiativ bygning, mener Thorsen.

– Som operaen i Oslo har den et hvitt tak, som reflekterer all varmen opp igjen (Albedoeffekten), og hvor man kan sitte og tenke at man er på et stort hvitt flak, som kan trigge alle mulige tanker og assosiasjoner. Vi har overlatt det til de besøkende hvordan de vil oppleve det. Vi foreskriver ikke noen bestemt symbolikk, men vil at folk skal tenke fritt, og selv skape en form for tilhørighet, sier han.

Autoritære Kina

Operaen ble omtalt i Kinas 13. femårsplan som «det viktigste initiativet for å styrke Shanghais kulturelle og globale innflytelse». Arkitektur har tidligere snakket med Thorsen om problematikken rundt det å jobbe med store nasjonsbyggende prosjekter i autoritære regimer.

– Når prosjektet nå står ferdig, hva slags tanker gjør du deg om den tematikken i dag?

– Selv om det finnes almenmenneskelige forhold som kan være gyldige fra land til land, er flere av våre prosjekter gjennomført i land hvor både kulturelle, politiske og kontekstuelle forskjeller til for eksempel Norge er påtagelige. Hvert sted har sin egen utfordring. I Kina tror jeg en med fordel kan se på de forskjellige byenes posisjoner og hvordan de tilrettelegger for sin egen befolkning.

Shanghai har høye kuturambisjoner for byens innbyggere, for neste generasjon og de ønsker samtidig å tiltrekke seg kinesiske talenter som har utviklet seg utenfor Kina, påpeker han.

– En fortsatt voksende middelklasse ser kulturtilbudet som en viktig del av den livskvaliteten de søker. Kultur som soft power er førende og for egalitære samfunn avgjørende for fremtidig bevisstgjøring av de neste generasjoner. Hvordan Kina møter verden og verden møter Kina vil avhenge av hvordan en håndterer menneskelige møter og relasjoner. Et operahus for kinesisk og vestlig opera kan være et slikt møte, en tilgjengelig institusjon med lave terskler som treffer folk i hjertet, sier Thorsen. 

Signalbyggenes tidsalder

– Både verden generelt og arkitektbransjen spesielt er jo veldig forandret fra da dere vant konkurransen. Det at man åpner et sånt stort flott kulturbygg tegnet av norske arkitekter, føles som en annen verden enn tidligere. har denne typen prosjekter en fremtid?

– Man har vært gjennom en epoke der mange kulturbygg har blitt oppført så vi ser vel på verdensbasis at det ikke er det samme behovet for sånne store merkebygg, hvis man vil kalle det det. Men kulturbygging som sådan er på mange måter en mangelvare i den europeiske virkeligheten. Alle kulturbudsjettene reduseres. Vi er skeptisk til den manglende prioriteringen av kultur. Samtidig er det ikke alltid størrelsen det kommer an på, og vi jobber med mindre kulturbygg mange forskjellige steder, sier Thorsen, før han avslutter:

– Vi jobber for at man skal se på arkitektur som en grunnleggende del av kulturell samfunnsbygging Vi bor alle sammen på samme planet, og det er så mange krefter som jobber for polarisering, mens kultur faktisk kan skape samhold.