Rivingen av Y-blokka

En bevaringskamp tar til

Hanne Sophie Claussen: Jeg hadde vært begeistret for Regjeringskvartalet siden jeg var ung. Etter terroren fikk vi mulighet til å komme inn i Y-blokka og se kvalitetene og det var da ikke i min villeste fantasi at den skulle bli revet og at hele området skulle forandre seg for alltid. Jeg ville finne likesinnede, og startet Facebook-gruppen for bevaring av Y-blokka. Da forsto jeg at vi var mange. Til slutt endte det blant annet med en underskriftskampanje på 67 422 signaturer.

Ola Fjeldheim: Y-blokka og Høyblokka var i ferd med å bli fredet da bomben eksploderte i Regjeringskvartalet i 2011. Vi så at byggene var viktig arkitektur og symbolbygg for landets historie. Etter terrorbombene ble det viktig for oss å spesielt kjempe for Y-blokka, som heller ikke fikk store skader. Da konseptvalgutredningen foreslo riving, skjønte vi raskt at vi hadde en jobb å gjøre. Det som kjennetegner Fortidsminneforeningen, er at vi ser verneverdi før resten av samfunnet. Det er ikke en aldersgrense for å være et kulturminne. Samtidig er det skummelt for et bygg å være femti år.

Hanna Geiran: Dette var et svært viktig bygg som mange hadde et forhold til. Det er en bygning som er en av de fremste modernistiske bygningene vi har hatt. Vi ga våre faglige råd om bevaring den gangen, men kampen for bevaring førte med seg et større engasjement for denne delen av kulturhistorien.

Ellen De Vibe: Gjennom hele prosessen med nytt regjeringskvartal ble det tydelig at hele anlegget hadde stor bevaringsverdi. Underveis i reguleringsprosessen var håpet at vi skulle greie å påvirke Statsbygg og politikerne til å se det samme og reguleringsplanen tillot egentlig en bevaring, dersom staten hadde ombestemt seg.

Gisle Løkken: Y-blokka var uomtvistelig et helt unikt bygg i norsk sammenheng. Både arkitekturen, kunsten, materialbruken og håndverksdetaljeringen var radikal. Det fikk vi også bekreftet gjennom engasjementet fra kulturinstitusjoner i inn- og utland. Da Y-blokka ble bygget var det mulig å gjøre den type eksperimenter, som Viksjø, Nesjar og Picasso gjorde, men som ingen ville fått til i dag. I tillegg var det åpenbart et klima- og miljøargument for å la Y-blokka stå – samt et spørsmål om å ta vare på hele kulturarven, også bygg fra 1960- og -70-tallet.

Kjersti Hembre: Vi begynte med folkeaksjoner fra 2015 som bare ballet på seg. Det var mannen i gata, arkitekter og kunstnere, men også etter hvert tunge organisasjoner i inn- og utland. Da vi sammen med NAL, OAF og Fortidsminneforeningen fikk til en juridisk sak mot staten og hadde de beste advokatene og en anonym giver, trodde vi virkelig at det skulle gå vår vei.

Hanna Geiran: Kampen for Y-blokka var interessant fordi det var første gang jeg opplevde at arkitektstanden gikk på barrikadene for en bygning. Arkitektene har alltid vært en introvert yrkesgruppe, som ikke har vært mye i offentligheten, men da ble det en debatt som foregikk i alle kanaler hvor mange arkitekter engasjerte seg. Modernismen og funksjonalismen er en del av DNA-et til flere generasjoner med arkitekter, så dette engasjementet er heller ikke overraskende. Kanskje førte Y-blokka til at arkitektene generelt ble mer offensive på å mene noe i det offentlige rom?

Gisle Løkken: Det var åpenbart at vi arkitekter her omsider kom på banen. Jeg var lei av den passiviteten og serviliteten som arkitekter ofte har – at man knytter alt til sin egen posisjon og mulighet til å skaffe seg et oppdrag. Det kan vi ikke holde på med. Vi må mene noe, hevde det, og handle og agere. Arkitekter mente også mye forskjellig om Y-blokka. Vi var ingen samlet stemme og var heller ikke kollektivt bransjelojale. Det var folk som meldte seg både inn og ut av NAL etter den saken. De aller fleste arkitekter syntes nok likevel det var bra at NAL mente noe.

Kjersti Hembre: Flere arkitekter var imot at NAL engasjerte seg i denne kampen. Det er forståelig, men jeg mener NAL viste ryggrad. I dette tilfelle handlet det om regjeringsbygg skapt av et Norge som ville vise det ypperste av arkitektur og kunst etter krigen. I vår tid handler bevaring også om klima og vern av ressurser, men aller viktigst var historien og hva bygget representerte – ikke minst etter 22. juli, hvor Y-blokka fikk ytterligere symbolverdi ved å ikke bli knust av bomben.

Ola Fjeldheim: Dette ble den største vernekampen vi har hatt i Norge. Det ble enormt mye aktivitet. Internasjonalt var det mange som lurte på hva i all verden vi drev på med i Norge. Y-blokka kom på Europa Nostras liste over «mest truede bygninger» i Europa, som det første fra Norge. Den ble også den første som ble revet – sammen med et modernistisk bygg i Albania.

En tapt sak

Ellen De Vibe: Jurist Kirsti Bergtora Sandvik har skrevet om lærdommer fra Y-blokka. Hun mente det var et stort handlingsrom tidlig i prosessen og mente at man burde tatt saken til retten ved arkitektkonkurransen eller da rivingsbeslutningen ble tatt. Jeg mener den beslutningen kan ha blitt tatt så tidlig som høsten 2011 – i hvert fall i 2014 da konseptvalgutredningen kom. Det Sandvik sier er sikkert juridisk sett riktig, men om det ville påvirket beslutningstakerne nok, vet jeg ikke.

Gisle Løkken: Noen hadde bestemt utfallet av saken. Vi gravde og lette for å finne hvor beslutningen om riving kom fra. Et av dokumentene var en bekreftelse for riving allerede høsten etter angrepet. Alt etterpå av utredningsrunder var i prinsippet skinnprosesser. Jeg, og flere med meg, mistet nok noen illusjoner når det gjelder demokrati i planprosesser.

Kjersti Hembre: I saken om midlertidig forføyning satset man på å vise at rammetillatelsen og reguleringsplanen var ugyldige, og at riving av Y var i strid med flere internasjonale konvensjoner. Det var nok et vanskelig spor.

Hanne Sophie Claussen: Picasso-arvingene meldte seg ut etter å ha snakket med norske myndigheter og begynte på et tidspunkt å forsvare rivingen overfor oss med at dette måtte gjøres på grunn av sikkerhet. Det var veldig synd at de snudde. Hadde de stått på vår side videre, ville nok riving blitt en umulighet. Resultatet hadde også blitt annerledes om flere tunge aktører kom på banen tidligere. Det var ikke før helt mot slutten at vi fikk med oss de store institusjonene. De sa først nei, men slengte seg på da det egentlig var for seint.

Kjersti Hembre: Saken til arvingene etter Viksjø og Nesjar om opphavsrett og åndsverksloven burde heller kommet frem tidligere i prosessen. Dette arving-sporet ville vært klarere og enklere å fronte, spesielt utad mot folk flest. Da kunne nok mye sett annerledes ut. De inngikk et forlik med staten, så saken nådde aldri rettssalen.

Ola Fjeldheim: Kampen for bevaring ble også tapt fordi konseptet som forutsatte riving ble valgt for tidlig i prosessen. Da låste man debatten i en beslutning uten å gå gjennom de formelle prosessene. Anlegget under bakken ble også bygget så tidlig at det ble vanskeligere å unngå å rive. Jeg mener historien har vist at dette bygget kunne vært tatt vare på. For eksempel ser vi at spørsmålene om sikkerhet og om veien under blokken kunne vært løst.

Kjersti Hembre: Det var også ting som skjedde underveis som ikke er greit i et demokrati. For eksempel at man tilbakeholdt informasjon om kostnadsoverskridelser til etter at rivingen av Y-blokka var ferdig. Dette skrev vi om og prøvde å få media til å skrive om. At slike ting ikke trigger gravejournalistene, er fremdeles underlig sett fra vårt ståsted.

Et sviende nederlag

Ola Fjeldheim: Kampen ble utmattende for Fortidsminneforeningen. Det kostet mye ressurser, og flere frivillige brente seg ut. Pandemien slo inn og gjorde det vanskelig å få til demonstrasjoner og få frem de demokratiske meningene. Sammen med NAL fikk vi også en rettsrunde om midlertidig forføyning som burde fått mer oppmerksomhet og som kanskje satset på feil taktikk. Foreningen var hele tiden konsentrert rundt kulturminneverdien og vernet av kunsten. Samtidig snakket vi mye om klimagassregnskap og sirkularitet.

Gisle Løkken: Prosessen lærte meg i hvert fall at staten får viljen sin til slutt, uansett.

Ola Fjeldheim: Det er alltid noe vi skulle gjort annerledes. At vi ikke mye tidligere spilte inn Oslo kommune i saken og koblet oss på Arbeiderpartiet lokalt og forklarte hvor viktig Y-blokka var for deres historie. Det tror jeg ikke de forsto før det var for seint. Det ble viktigere for Arbeiderpartiet å være moderne enn å forstå arven etter Gerhardsen. Det er skuffende. I starten tenkte vi egentlig at riving aldri ville skje. At det var for urimelig og idiotisk. Så vi skulle nok vært enda mer proffe tidlig og skjønt alvoret – også vi.

Gisle Løkken: Det paradoksale med slike kamper er at rommet for å endre beslutninger finnes i realiteten bare på begynnelsen av prosessen, når offentligheten i realiteten har lite innsyn, mens aktivisme først får momentum etter at beslutninger er tatt, løpet er låst og bygget nesten er revet. Sånn sett kunne ikke vi som aktivister gjort noe annerledes. De som sitter med makt og myndighet er også klar over dette – og har rigget prosessen for å unngå motstand. Demokrati og deltagelse blir da bare fyndord og spill for galleriet.

Arven etter Y

Ellen De Vibe: Historien vil dømme oss hardt for rivingen av Y-blokka. Det er likevel noen kamper man taper, også vinner man likevel krigen. Vi som kjempet for bevaring av Y-blokka krevde klimagassregnskap med henvisning til blant annet EU-regler og fransk lovgivning. Her var vi tidlig ute og ombruk har blitt viktigere etter Y-blokkakampen. Lovgivning har også blitt endret for å gjøre det lettere å transformere bygg. I tillegg ser vi i kampen for bevaring av blant annet kommunehuset i Namsos at det er mer oppmerksomhet rundt bygg fra denne perioden. Alta-aksjonen på begynnelsen av 1980-tallet stoppet ikke kraftutbyggingen, men førte til nye regler for konsekvensutredninger. Vi tapte Y-blokka, men det førte til større fokus på ombruksregleverk og -regimer. Kanskje er det den største krigen, også framover.

Hanna Geiran: Siden debatten om Y-blokka har det skjedd et paradigmeskifte. Gjenbruk og transformasjon av eksisterende bygninger er nå det de unge arkitektene mener vi må satse på. Det har blitt et økt engasjement for etterkrigstidens arkitektur. Dette handler blant annet om flere vernekamper, som Y-blokka, men også om at bygninger fra denne perioden har blitt gamle nok. Det er når bygningene er mellom 50 og 70 år gamle de er i faresonen. Etter dette er de erfaringsmessig «tryggere». Samtidig mener vi oftere at vi må ta vare på det vi har enn å rive solide betongbygninger. Særlig når vi må redusere klimagassutslippene – eksisterende bygninger har tatt klimagassregningen allerede.

Ola Fjeldheim: Y-blokka-kampen økte interessen rundt modernistiske bygninger. Rundt om i landet har vi tilsvarende saker hvor man nå vil bevare. Kvalitetene blir anerkjent tidligere og folk og politikere har fått økt bevissthet rundt at denne perioden i arkitekturen er svært verdifull. Vi lærte utrolig mye av å forstå denne type prosesser. Fortidsminneforeningen fikk dessuten mange nye medlemmer og folk forsto hvilken rolle vi kan spille. Vi tapte også noen medlemmer, som mente vi ikke skulle beskjeftige oss med moderne arkitektur, men samlet gikk vi i pluss.

Kjersti Hembre: Y-blokka var jo en helt spesiell bygning. Men når det gjelder Viksjøs bygninger fikk bevaringskampen for Y-blokka også effekt på transformasjonen av Trekantblokka i Pilestredet. Næringsmegleren som var involvert ønsket å kle inn bygget med plater for at det skulle fremstå som et nybygg. Man hadde altså ikke begrep om at dette var flott arkitektur. Her har arkitektene i Mad sagt at Y-blokk-saken økte bevisstheten rundt Viksjø. Samtidig har mange bygg av hans samtidige arkitektkollegaer blitt revet. Tidsånden for bevaring av bygg var ikke så sterk den gangen. I dag ser vi at det jobbes mye mer med transformasjon og bevaring – også på arkitektskolene. Jeg tror derfor Y-blokka hadde blitt bevart om terroren hadde rammet i dag.

Hanna Geiran: Y-blokka-debatten løftet opp en del av kultur- og arkitekturhistorien som den gangen var oversett. Kanskje var den elsket av arkitekter, men samtidig oversett av mange. Debatten gjorde at mange flere engasjert seg. Nå ser vi flotte eksempler på gjenbruk og transformasjon, som for eksempel Kunstsilo i Kristiansand, Aurora Fokus kino i Tromsø, Ambassaden i Oslo eller Sverre Fehns bibliotek på Bøler. Vår satsing på gjenreisningsarkitektur handler nettopp om å ta vare på denne perioden.

Hanne Sophie Claussen: Y-blokka var en isolert sak, som jeg er usikker på om har påvirket slik vi håpet, for det skjer mye fremdeles som ikke er bra. Ett eksempel blant flere er Gaustad, hvor merkelige politiske beslutninger tas, som skaper den samme uroen og fortvilelsen. Vi hadde nok sett for oss at det i kjølvannet av kampen for Y-blokka ville være vanskeligere å rive betydningsfulle bygninger eller å omrokkere på bevaringsverdige steder. Hadde vi vunnet kampen om Y-blokka hadde vi kanskje skapt enda mer kraft i senere vernekamper.

Med A etter Y - som en komedie

Hanne Sophie Claussen: Jeg var nettopp i Regjeringskvartalet. Det er selvsagt ikke ferdig, men per nå det er ødslig og lite inviterende. Også er det nesten til å le av hvordan «Fiskerne» av Picasso/Nesjar er plassert. Verket ser veldig lite ut og har mistet det stedsspesifikke med himmelen som åpnet seg over kunsten og at folk passerte forbi i gatemiljøet og kunne titte på det. Gangbroen mellom Høyblokka og A-blokka går også rett foran «Fiskerne». Plasseringen setter prosjektet på spissen som en komedie.

Ola Fjeldheim: Det er skuffende å se hvordan Picasso-verkene har blitt videreført. Dagens plassering yter dem ikke rettferdighet og de er helt løsrevet fra sin kontekst. Det er en troféaktig måte å håndtere historien på som er ganske umoden.

Kjersti Hembre: Minnesmerket som gjenskaper riggen fra flyttingen av «Fiskerne» er nærmest et sterkere monument over Y-blokka enn plasseringen av verket borte i hjørnet. Rivingen av Y-blokka har tett sammenheng med 22. juli. Etter å ha jobbet for bevaring oppfatter jeg det som et meget sterkt minnesmerke over angrepet og den bevaringskampen vi kjempet etterpå.