Astrup og Hellern: En bygd norgeshistorie

Åke Letting (ÅL), som den eldste av de to heter, har arbeidet i firmaet i et halvt århundre og, pensjoniststatusen til tross, på ingen måte sluttet helt. Hans yngre kollega Lars Henrik Gaarder (LG) har vært del av Astrup og Hellern siden han ble ferdig utdannet for snart to tiår siden, og er firmaets daglige leder i 2026.

ÅL: Jeg hadde Eivind Hellern som lærer i Trondheim, han var professor der. Så begynte jeg her etterpå, og så giftet jeg meg med datteren hans. Siden har jeg vært her. Skal jeg starte fra begynnelsen? Firmaet startet i 1902, og vi pleier å si at det er Norges nest eldste arkitektkontor. Det eldste er Børve Borchsenius. Thorvald Astrup var ung og sprek og med i konkurransen om ny teknisk høgskole i Trondheim. Hans vinnerforslag ble ikke bygd, men han kom inn i den norske industrireisingen.

– Et godt tidspunkt å bli interessert i den slags på?

ÅL: Ja, og et av de første prosjektene hans var kraftstasjonen i Tyssedal, som er fredet. Så var han med på Rjukan. Den gang bygde man hele industristedet – det var bare en liten bygd der. Han var med og tegnet Såheim-kraftverket. I tillegg til flesteparten av produksjonslokalene tegnet han torvet og bygningene rundt, Admini og boliger for funksjonærene. Så kom de andre store industristedene: Notodden og Herøya og tungindustri langs kysten. Han var med stort sett overalt. Så kom sønnen hans Henning inn på 1930-tallet. Under krigen var det stille, og så kom Eivind Hellern inn midt i 1950-årene.

– Og han hadde ingen familiær relasjon til Astrup?

ÅL: Nei, men han hadde industribakgrunn – faren hans drev med industrirasjonalisering. I etterkrigsindustrien var det mye etablering av småindustri: Man tegnet hattefabrikker, remfabrikker, skifabrikker. Etter hvert ble Oslo full. De store industribedriftene begynte å flytte ut. Det kanskje største prosjektet vi hadde på den tiden, var Thune-Eureka. Eivind Hellerns hjertebarn var generalplaner, store planer for industrioppbygging. Thune og Eureka slo seg sammen og flyttet ut til Lier. Etter det planla vi en tilsvarende utbygging for Nebb. Slike er vi stadig kommet tilbake til, for sånne virksomheter gjør alltid et eller annet. Mange av dem har vi hatt mange oppdrag for gjennom årene. Vi har sett hvordan industrien har endret seg, og så har vår portefølje endret seg tilsvarende. På 1960- og 1970-tallet kom næringsmiddelindustrien. Det hjelper å kjenne folk, selvfølgelig. Vi tegnet fryseriet for Findus på kaia i Hammerfest. De hadde ikke boliger der oppe, alt var bom- bet etter krigen, så derfor tegnet vi også Hesteskoblokka.

Olje-Norge rundt

– Den må ha vært ganske unik i Norge?

ÅL: Den var helt spesiell og veldig Le Corbusier-inspirert og står fortsatt. Han som var bygningssjef der oppe, flyttet til Oslo og begynte i Sætre Kjeks. Så da tegnet vi Sætre Kjeks ute på Kolbotn. Så dro han til Bergen, og da tegnet vi Toro. Toro er en virksomhet vi har holdt på med siden – med en bygning som stadig fikk nye biter. Opprinnelig var den åtti meter, nå er den 220.

– Oljeindustrien var vel også viktig?

ÅL: Den har vært en av våre store oppdragsgivere. Det første oljeprosjektet vi tegnet, var administrasjonsbygget for Esso på Slagentangen på 1950-tallet. Det neste store var Norpolefin i Bamble. Men det var før oljen begynte i Nordsjøen. Etter det kom Mongstad og Kårstø. Vi har tegnet stort anlegg rundt hele kysten. Det siste er Melkøya i Hammerfest.

– Nå er vi for lengst kommet inn i en postindustriell tidsalder. Hvordan påvirket de endringene dere – utover at industrien flyttet ut av byene?

ÅL: Etter det kan du si at det produseres ingenting i Norge lenger. Vi har hatt en periode hvor vi tegnet mange avfallsbehandlingsanlegg. Vi tegnet resirkuleringsanlegg i Oslo for Kværner og en rekke mindre biobrenselanlegg. De er det også stort sett slutt på. Det som er vår hovedportefølje nå, er lager og logistikk – og litt produksjon i forbindelse med distribusjon.

– Enkelt sagt er lageret blitt den primære typologien i norsk industriarkitektur?

ÅL: Lager er det primære. Og så litt infrastruktur. Renseanlegg er en «coming» greie.

LG: At vi holder på med lager og logistikk, er et resultat av globaliseringen. Industrien flyttet ut av byen, og nå er den flyttet ut av landet. Men varene skal hit likevel. Da får du utbygginger som på Gardermoen og Vestby, med store logistikksentral. Men med næringsmiddelproduksjon er det en god del som ikke kan flyttes til den andre siden av jorden. Så vi har Ringnes, som lager brus og øl, og Baker Hansen, som lager brød. Og så er det infrastrukturen, som akkkurat nå er renseanlegg, både kommunalt og for industrien. Det er egentlig et resultat av EUs vanndirektiv og «Redd Oslofjorden» og den politiske diskusjonen der. Da jeg startet her, var det søppelforbrenning og fjernvarme.

Kortsiktig planlegging

– Ikke bare industriutviklingen, men også skiftende miljøpolitiske regimer avgjør dette?

LG: Ja – samfunnsutviklingen, egentlig. Så får man se hvilken vei det drar nå.

– Apropos: I den norske industrireisingens glansdager bygde man hele stedene, ikke bare industriarkitekturen, men det er det helt slutt på nå?

ÅL: Det er det slutt på. Planlegging i industri blir mer og mer kortsiktig. Tidligere tenkte man langsiktig, bygde stort og la planer for fremtidig utvikling. Nå er neste kvartalsrapport det viktigste.

LG: Det andre er at da man flyttet industrien opp på Rjukan, for eksempel, var det fossen som bestemte at der skulle den være. Der var det ikke noe samfunn, og da måtte man bygge. Det var arbeidsintensivt, du trengte arbeidskraft, mens nå er det mer automasjon. Du trenger ikke hele samfunnet rundt bygget. Og så lener man seg nok i større grad på at velferdssamfunnet har bygd seg opp. Så hvorfor skal industrieieren bygge en kino – som vi for så vidt gjorde med Soria Moria?

– Den ble bygd som del av industrien?

ÅL: Nei, men Wilhelm Blystad finansierte den, som et velferdstiltak. Den ble for øvrig rehabilitert og bygd om uten at noen spurte oss.

– Har firmaet gjennom årene nesten bare tegnet industriarkitektur?

ÅL: Nei, vi har gjort masse annet rart. Industri har vært basisen, men så er det alltid spin-offs. Henning Astrup var veldig interessert i Marka, og vi tegnet mange av stuene der. Vi har også tegnet en del hoteller – Norefjellsstua til OL i 1952, for eksempel, og Skeikampen.

LG: For Skiforeningen har vi gjort mye.

– Har størrelsen på firmaet vært rimelig stabil?

ÅL: Ganske stabil. Da jeg begynte, var vi 13 stykker. Nå er vi 29. Det har svingt rundt 30 i ganske mange år nå. Vi synes det er en komfortabel størrelse – stort nok til at vi tar det som kommer av oppdrag, og lite nok til at vi har oversikten. Vi har en veldig liten administrasjon. Alle partnere jobber i firmaet som prosjekterende arkitekter. Selv om prosjektene våre er store i kvadratmeter, er de ikke egentlig så store i arbeid. Det er sjelden vi er mer enn én til to på et prosjekt. Det er ikke så komplekst.

LG: Det er ikke så mye du prosjekterer. Når vi snakker om bygg på 10.000 til 20.000 kvadratmeter, tenker vi at det er et gjennomsnittlig industribygg. Men det er ofte store haller, i motsetning til i et kontorbygg av samme størrelse, hvor det er ekstremt mye som skal prosjekteres. Det gjør at vi kan håndtere mange kvadratmeter per hode. Det største logistikkbygget vi har gjort i ett byggetrinn, er Europris, med en grunnflate på 65.000 kvadratmeter. Da satt vi tre personer. Europris produserer jo ikke noe her, de kjøper ting som er produsert andre steder.

Bokser med sandwich

– Veien fra Tyssedal og Såheim til logistikk og Europris er i monumentalitet og detaljering lang. Hvordan reflekterer dere rundt det?

ÅL: Byggeskikken er blitt enklere og enklere. Hvis du ser på utkastet til teknisk høgskole, er det klassisistisk. Det som er tragisk at ble revet, er hydrogenfabrikken vi tegnet på Vemork i 1928, et av de første funksjonalistiske byggene i Norge. Videre kom prefabrikkert betong – en periode bygde vi mye i det. Betong var mye billigere å forsikre enn stålbygg. Selv om betongen var dyrere, ble det totalt sett billigere, og det var fleksibelt og enkelt å endre. Nå tegner jeg nesten bare stålbygg. Og så er de ulykksalige sandwich-elementene kommet, og de er en fjerdedel av prisen av et betongelement. Så nå er stort sett alt vi tegner, blitt bokser: stålstrukturer med sandwich-elementer.

– Stilistisk er bygningene blitt enklere og enklere og billigere og billigere?

LG: Kontoret har vært gjennom de forskjellige arkitektoniske epokene. Det begynte med det som ser ut som katedraler og borger, med naturstein og ornamenter, på tidlig 1900-tall. Det var nasjonsbygging. Så kommer en ny epoke med funksjonalismen. Da er det spennarmert betong og store vindusflater. Så kommer industrialisering og «prefab»-elementer.

ÅL: Da blir det industrialisert byggeri; før var det plassbygd. Det ble flyttet over i fabrikker, hvor du bygde elementene, og så bare monterte du på plassen.

LG: Bygningsteknologien endret seg – og økonomien. Det er nå dratt videre til at alt er i prefabrikkert stål, hvor man reiser disse store byggene på bare noen få måneder. For 120 år siden stod du der kanskje i tre år med 1000 mann for å få bygd et stort industribygg. Stilartene i porteføljen vår har endret seg, du har samfunnsutviklingen med det politiske og hvilke typer industrier, og du har teknologien. Og så kommer også økonomien inn, hvor man kanskje i større og større grad jager profitten eller effektiviseringen.

– Og i tillegg beliggenheten og geografien?

ÅL: Lager og logistikk krever store arealer. Man startet utviklingen i Groruddalen, og etter hvert flyttet man utover, til Vestby, Kløfta, Gardermoen.

LG: Nå er det opp til Eidsvoll, for nå begynner også Gardermoen å bli full. Innenfor logistikk blir det nå større og større enheter, som krever mer plass.

ÅL: Og så blir bilene større. Før var det lastebiler, så ble det semitrailere og vogntog. Nå er det modulvogntog, som er 25 meter lange. Så skal du ha en gårdsplass til så lange biler – gårdsplassen er større enn bygget.

LG: Utfordringen blir å tenke arkitektur rundt dette, så det ikke bare skal bli disse big-boksene i enkel stålsandwich.

Bygg som endrer seg

– Hva skiller industriarkitekturoppgaver fra annen arkitektur, enten det er skoler eller villaer?

LG: Det handler om å forstå virksomheten du skal lage noe til. Vi bygger ofte en værhud eller beskyttelse til en maskin. Det er en prosess eller produksjon som skal foregå, så man må ha en forståelse av hva den er. Og så vet vi at den virksomheten endrer seg før vi er ferdig bygd. Den første endringen kommer før man har begynt å produsere den første varen.

ÅL: Det som kjennetegner industrien, er endring, så det må være fleksibelt. Det må ha en generell bygningsstruktur, som tåler at det gjøres endringer. Vi tegner av prinsipp aldri symmetriske bygg.

LG: Vi vet ikke hva eller hvilken funksjon som endrer seg, hva behovet blir. Da må du lage en arkitektur som greier å absorbere alle disse mulige endringene.

– Kan man likevel peke på noen særlige trekk ved deres firmas løsninger, en slags signatur?

ÅL: Renhet og struktur og enkelhet i utformingen. Og litt volumtenkning – hele volumer.

LG: En fellesnevner i prosjektene i senere år har vært fokuset på logistikken. At du har en god flyt, og at man når man ser et anlegg, med en gang skjønner hva som er hvor.

– Har konkurransen vært sterk, eller har dere vært bortimot alene om dette i Norge?

ÅL: Ja og nei. Vi har vår lille nisje. Det er ikke alle som synes industriarkitektur er så veldig morsomt, de vil heller tegne noen små slott eller et eller annet. Vi synes det er interessant fordi det ikke bare er arkitektur, men systemtenkning. Vi er med på veldig mye av det som skjer innen industri og næringsliv i Norge. Så vi trives med det. En del fine prosjekter har vi innimellom, men det er mye brødarkitektur, selvfølgelig – det er det jo alle steder. Veldig mye lager og logistikk blir også satt opp uten arkitekter.

Form følger funksjon

– Ja, hvor går grensen for når arkitekter skal komme inn?

LG: Den ser vi at dyttes litt. En del logistikkprosjekter som vi holdt på med før, gjøres nå uten oss.

ÅL: Før hadde arkitekten hele prosjektet. Nå er det delt i et forprosjekt, og så har du totalentreprise. Kanskje gjør vi forprosjektet, og så går totalentreprenøren og kjøper noen andre, som gjør resten.

LG: På Thorvalds tid var det viktig å kjenne direktøren.

ÅL: Vi hadde flosshatten til Astrup liggende i arkivet her lenge, for når han gikk i møte med Sam Eyde, var det i sjakett og flosshatt. I dag går vi på besøk til bygningssjefen i bukse og genser. Så det er en litt annen stil. Vi må også ha et mye større kontaktnett. Det holder ikke å kjenne direktøren.

– Hvordan har industriarkitekturens status i arkitektprofesjonen vært?

LG: For min generasjon har det ikke vært så stort fokus på det. Da jeg studerte, tenkte jeg at dette er ikke noe arkitekter holder på med. Mine besteforeldre er fra Mo i Rana og hadde utsikt over jernverket. Så når jeg har vært der på ferie og sett utover, har jeg tenkt at det ser spennende ut, men det er jo ikke noe arkitekter driver med. Så kommer man via tilfeldigheter hit og ser at jo, arkitekter er involvert i dette. Så egentlig er man ikke helt bevisst på hva som er arkitektenes rolle i disse prosjektene. I studietiden var de fleste opptatt av kulturbygg og boliger og skoler. Vi merker at det ikke er førsteprioriteten hos arkitekter å jobbe med industriprosjekter, de vil heller gjøre noe annet. Og så merker man nå, når det er litt dårligere tider, at flere prøver seg i vår nisje. De er absolutt velkomne – her er det arbeid til flere.

ÅL: Det som er interessant, er at mange av dem er store prosjekter, som setter spor etter seg i landskapet. De synes. Og så er det arbeidsplasser, hvor folk oppholder seg en tredel av dagen, og hvor du skal ha et godt arbeidsmiljø – og en produksjon som fungerer. Prién er jo at virksomheten skal fungere. Det hjelper ikke hvor flott bygget er, hvis ikke virksomheten fungerer. Da er det ikke bra arkitektur. Vi lager et opplegg for en industri som skal fungere, og så former vi en arkitektur rundt det: «Form follows function.»

Gamle synder

– I tråd med at dere jobber i et felt som i ekstrem grad har endret seg i etterkrigstiden: Hvis dere skal spå om tiårene fremover – hvor må dere legge dere for å følge med i utviklingen?

LG: Hvem tør å spå ti år frem i disse tider? Vi har vært gjennom en veldig globalisering og en tro på at handel stabiliserer verden. Det har påvirket hva vi holder på med, for da er det blitt for dyrt å produsere i Norge. Men kanskje noe av dette kommer tilbake? Under pandemien merket man at et hovedlager i Skåne som skulle forsyne Norge, ikke var så smart, og at man må bygge ut kapasiteten i Norge. Det kan være at det påvirker prosjektene litt fremover, at man blir litt mer lokal. Politisk er det veldig fokus på vanndirektivene og å redde Oslofjorden og rydde opp i gamle synder. Det vil også påvirke oss. Hva blir det neste vi har forsømt oss på? Det blir jernbanen.

– Kontorets historie avspeiler også en enorm velstandsutvikling?

ÅL: Vi har vært med på hele etableringen av det moderne Norge. På slutten av 1800-tallet var Norge et fattig land, og Hydro ble dannet med fransk kapital. Vannkraften og utbyggingen av den var det hvite gullet. Så kom oljen, og den var det svarte gullet.

LG: Man har veldig stor variasjon i oppgavene og oppdragene. Og så føler man litt stolthet ved at man er med på noe som driver dette samfunnet videre, selv om det er på en annen måte enn på 1920-tallet, da man nærmest bygde klassiske slott av kraftverkene, eller på 1950-tallet, da man skulle bygge opp landet etter krigen. For avfallsforbrenningsanlegget vårt på Hamar fikk vi for en gangs skyld litt oppmerksomhet – en pris for fremragende arkitektur. Det er ikke så ofte vi får byggeskikkpriser. De fleste tenker på industri som noe stygt og unødvendig, som noe forurensende. Hvis du er i sosiale lag og sier hva du holder på med, kan du møte den holdningen. Noen av prosjektene vi holder på med nå, handler jo også om å rydde opp etter fortidens synder.

– Har gjenbrukstanken begynt å gjøre seg gjeldende også i industriarkitekturen?

LG: Det har kommet, absolutt. Nå har vi i hvert fall to store prosjekter i Oslo hvor man har rehabilitert store industribygg og bruker dem til ny virksomhet. Da jeg startet her, i 2008, var det fremdeles en rydd-tomta-tankegang.