Meninger / Debatt
Arkitektkonkurransen som undersøkende metode
Av Gisle Nataas
Byrommets demokrati
Byrom skal invitere til fellesskap og liv – ikke reduseres til kulisser for kommersielle budskap, skriver Max Gitenstein.
Av Max Gitenstein
Byrom skal invitere til fellesskap og liv – ikke reduseres til kulisser for kommersielle budskap, skriver Max Gitenstein.
Av Max Gitenstein
Max Gitenstein er daglig leder/landskapsarkitekt MNLA i Studio Oslo Landskapsarkitekter.
Foto: privatDagen startet så bra. Sol, grønne trær, liv i gatene. På vei til jobb spaserte jeg gjennom en nyklippet og beplantet Gamlebyen Gravlund, Byen i skyen lekeplass, så på hekkene på virkelig begynne å ta form i den nyrestaurerte barokkhagen på Ladegården. Jo, dagen var så fin at man kunne nesten bli i glad gressørkernet i det nyåpnet Middelalderparken.
På vei ned i Bjørvika har trærne vokste seg store, og kajakkene var mange å se gjennom husene mot vannet, rett bak de som satt med tær i vannet og spiste nybakte boller. Det er lett å bli glad i Oslo, og slike morgenkvister med så mye variert liv i bybildet er et av mange bevisene på det.
Nylig lest jeg en artikkel i Aftenposten som pønsket på om det fantes en Oslo-stolthelt. I de siste 15 årene jeg har bodd her, har jeg blitt en ekte Oslo-patriot – kanskje litt for irriterende glad i Oslo for noen av vennene mine.
Jeg mener at veldig mye av det stammer fra faget, at det å være landskapsarkitekt i en by med så mye energi og vilje for å forbedre og utvikle seg har både viste seg resultater og er helt unik i en verdens sammenheng.
Landskapsarkitektur skaper et demokrati som få andre fag gjør. Det vi tegner er for hele byen, er gratis for alle og tar tak i samfunnets utfordringer. Det ønsker jeg mer av.
Etter at jeg fikk med meg en fantastisk utstilling om lokaldemokrati ved Sukkerbiten, og fikk levert en bok i det som må være verdens mest spennende biblioteket (det har faktisk vunnet en pris for det), ble gleden bråstoppet.
Byrommene ved Østbanehallen og Oslo S har aldri vært byens hyggeligste, og å aktivisere disse må være en drømmeoppgave for enhver landskapsarkitekt i byen. Å forandre hardt til grønt, monofunksjonelt til mangfoldig og øde til livlig, er noe som er i gang, men har en vei å gå.
Med utstillingen etablerte vi et fysisk eksempel som snakker til flere sanser og møter publikum mer direkte enn digitale visualiseringer klarer, skriver innleggsforfatteren.
Foto: Max Gitenstein
Blant de 17 ulike treslagene er trær som kan finnes igjen i fullmoden størrelse i byens gater og parker.
Foto: Max GitensteinHer prøves det mye – for eksempel da vi i Studio Oslo Landskapsarkitekter var involvert i å skape et midlertidige grønt byrom som en del av Bykuben og Oslotrær sin satsing på flere og større grønne byrom i Oslo. Målet var å vekke oppmerksomhet om hvor viktige trærne er for byen og hvordan de påvirker vår opplevelse av byrommene.
Med utstillingen etablerte vi et fysisk eksempel som snakker til flere sanser og møter publikum mer direkte enn digitale visualiseringer klarer. Å mykne opp plassen foran biblioteket var heller ikke noe feil grep.
Blant de 17 ulike treslagene er trær som kan finnes igjen i fullmoden størrelse i byens gater og parker. I september samme år ble trærne plantet ut i en rekke ulike prosjekter, i samarbeid med kommunale aktører og innbyggere.
Byrom skal invitere til fellesskap og liv – ikke reduseres til kulisser for kommersielle budskap, skriver Gitenstein.
Foto: Max Gitenstein
Men en ting er for sikkert: Å ta over noen av byens mest synlige byrom med midlertidige reklamer med midlertidig strøm for alt fra sko til snus er ikke måten å skape en mer naturlig, åpen og demokratisk by.
Her må vi spørre oss hva slags by vi egentlig ønsker å bygge videre på.
Byrom skal invitere til fellesskap og liv – ikke reduseres til kulisser for kommersielle budskap. Reklamene skaper verken aktivitet, stolthet eller tilhørighet, og står i sterk kontrast til alt det andre arbeidet som faktisk gjør Oslo vakrere, grønnere og mer demokratisk.
Det er den byen jeg ønsker mer av.
