Meninger / Debatt
På sporet av en interessant debatt
Av Erling Fossen
Gaten oppfyller alle normer, men ingen drømmer
Landskapsarkitekten kan spille en nøkkelrolle i å gjenopprette balansen mellom mobilitet, steds- og livskvalitet, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Landskapsarkitekten kan spille en nøkkelrolle i å gjenopprette balansen mellom mobilitet, steds- og livskvalitet, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Bart Janssen er fra Nederland og jobber som landskapsarkitekt MNLA i Telemark fylkeskommune.
Foto: Bart JanssenVi har ofret store deler av det offentlige rommet vårt til ett formål: Å komme oss så effektivt som mulig fra A til B. Alt som ikke bidrar til flyt, forsvinner. Oppholdssteder, møteplasser og lek er blitt biprodukter. Hvis vi virkelig mener at sykling er viktig, hvorfor utformer vi da ikke gatene våre deretter?
En gang var gaten alles sted, for transport, handel, lek og møte — the remaining space between buildings –men dette endret seg raskt med bilens fremvekst på 1960-tallet. Det som først ble oppfattet som uakseptabelt — at barn ikke lenger kunne leke i gaten — ble normalisert i løpet av få år.
Gaten ble et system, rettet mot kontroll og effektivitet, med bilisten som norm.
Utformingen av gatene våre er i dag i stor grad et teknisk spørsmål, styrt av normer og håndbøker. Sikkerhet behandles som en sum av regler. Men disse reglene bygger på ett grunnpremiss: byen som trafikkmaskin.
Mennesket er redusert til en bruker som trykker på en knapp for å krysse gaten. Dette er ikke bare et designvalg, men en ideologi.
30 er det nye 50
Denne gangen handler ikke dette om alder, men om et nytt premiss fra Statens vegvesen. Høy fart fører til at for mange dør i trafikken, og derfor skal fartsgrensen i tettbygde områder i større grad settes til 30 km/t. Der 50 tidligere var standard, må offentlig aktører nå begrunne hvorfor høyere hastighet er nødvendig hvi dette avvikes. Endringen trådte i kraft 13. mars 2026.
Å bruke fartsgrense som virkemiddel handler ikke bare om sikkerhet, men også om å balansere konkurranseforholdet mellom bil, kollektivtransport, mikromobilitet, sykkel og gange.
Dette er mer enn et trafikktiltak — det er en designmulighet. Lavere hastighet gir behov for mindre areal til asfalt og åpner for mer grønt, mindre støy og svevestøv, og økt kvalitet for opphold, gåing og sykling.
Gaten kan igjen bli et sted, ikke bare en gjennomfartsåre.
Hvem gjør veien utrygg?
Hastighet er blitt premissgivende. Bilen styrer hvordan vi tenker om rom og tilstedeværelse. Nettopp derfor er gaten ikke bare en trafikkteknisk oppgave, men en romlig designoppgave.
Her ligger en tydelig rolle for landskapsarkitekten. Ikke i å legge til flere normer, men i å utfordre dem. Gjennom helhetlig utforming av rom, bruk av vegetasjon, materialer, skala og siktlinjer kan atferd påvirkes direkte. Hastighet kan dempes uten skilt, og gaten kan igjen romme liv, ikke bare bevegelse.
Dette krever et skifte i perspektiv: mindre beregning, mer utforming. Mindre optimalisering, mer avveiing. For en gate som kun oppfyller normene, men ikke gir rom for liv, er ikke en suksess — men en tapt mulighet.
Landskapsarkitekten kan spille en nøkkelrolle i å gjenopprette balansen mellom mobilitet, steds- og livskvalitet — og i å gjøre hastighet underordnet opplevelse, sikkerhet og bruk. 30 km/t kan ha stor betydning for romlig kvalitet og oppholdskvalitet.
Og 30 km/t — 8 meter per sekund — er fortsatt raskt nok til å komme seg på jobb i tide.
