Meninger / Debatt
Hva med Ullevål uten cupfinale?
Av Trine Berglund og Tor Austigard
Hvem bryr seg egentlig om naturen i byen?
Kanskje vi burde snakke mer om forgrønning? Ikke som dekorasjon. Ikke som noen blomsterkasser på et nytt torg. Men som et reelt premiss for byutvikling, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Kanskje vi burde snakke mer om forgrønning? Ikke som dekorasjon. Ikke som noen blomsterkasser på et nytt torg. Men som et reelt premiss for byutvikling, skriver Bart Janssen.
Av Bart Janssen
Bart Janssen er fra Nederland og jobber som landskapsarkitekt MNLA i Telemark fylkeskommune.
Foto: Bart JanssenForrige fredag var det FNs ‘internasjonale dag for biologisk mangfold’. Det høres fint ut. Nesten håpefullt. Men egentlig er det en ganske trist dag. En dag hvor vi igjen får høre at naturmangfoldet fortsetter å gå tilbake. At flere arter må klassifiseres som truet. At utviklingen går feil vei.
Når jeg sykler gjennom byen tidlig om morgenen, legger jeg merke til hvor stille det har blitt. Færre fugler. Færre insekter. Mindre liv. Tidligere måtte man iblant tørke insekter fra frontruten eller få et insekt i øyet på sykkelen. Nå skjer det nesten aldri.
Vi bygger stadig tettere, renere og glattere byer. Bedre isolasjon betyr færre sprekker og hulrom for fugler og flaggermus. Vedlikeholdsfrie fasader blir samtidig livløse fasader. Et nytt lite bytorg med tre trær erstatter ikke verdien av et rotete grøntområde.
Jordhumlen er et unntak. Jordhumle er en av Norges viktigste pollinatorer, og finnes fortsatt i de større byene i Sør-Norge. Den tilpasser seg overraskende godt. Den bruker alt fra ville blomster til balkongkasser, parker og veikantvegetasjon. Den tåler mennesker, støy og oppdelte grøntområder. Humlen klarer å leve i byen fordi den er fleksibel. Men nettopp derfor er den også et unntak.
For mange sommerfugler er situasjonen en helt annen. Dagpåfugløye er avhengig av brennesle for at larvene skal overleve. Problemet er bare at den moderne byen ikke liker brennesle. Byen skal være ryddig. Kontrollert. Velstelt. Og dermed blir det stadig vanskeligere å være sommerfugl.
Når insektene forsvinner, forsvinner også maten til fuglene. Og når fuglene forsvinner, blir stillheten enda større. 22.mai er derfor ikke nødvendigvis en feiring. Kanskje er det heller en påminnelse om hvor dårlig det faktisk står til.
Blir byen en glatt stein — eller en robust klippe?
Byutvikling handler fortsatt ofte om å gi opp grønt. Litt grønt for en ny sykkelvei. Litt grønt for et nytt bygg. Litt grønt for parkering, logistikk eller teknisk infrastruktur. Byen blir gradvis til stein. Et komplekst, hardt og mineralsk landskap.
Jeg får ofte følelsen av at for hvert tre som plantes, blir to andre felt et annet sted. Resultatet er en by hvor først og fremst opportunistene overlever. Måkene og kråkene overlever. Resten blir gradvis borte. Arter som tåler støy, asfalt og konstant aktivitet. Arter som spiser alt og trenger lite. Egentlig ikke så ulikt oss mennesker.
Fortetting kan også gir mer natur
Likevel ligger det også et potensial her. Oslo ønsker å bygge rundt 5000 boliger i året. Det betyr tusenvis av nye fasader, tak og uterom. Tenk om natur faktisk ble integrert i disse prosjektene fra starten av?
En innebygget fuglekasse eller flaggermuskasse i fasaden koster omtrent 250 kroner. Dersom hver nye bolig fikk én fuglekasse og én flaggermuskasse integrert i bygget, kunne byen samtidig skape plass til titusenvis av nye dyr.
Små grønne tak. Grønne fasader. Integrerte plantekasser. Trær som faktisk får vokse seg store. Tiltakene er ofte ganske små. Men summen av mange små grep kan bli betydelig. Litt natur i arkitekturen kan være så vakkert!
Den nasjonale arkitekturstrategien Rom for kvalitet fra Kommunal- og distriktsdepartementet løfter fram naturmangfold, grønne strukturer og blågrønn infrastruktur (betyr det en vei for insekter?) som sentrale premisser for byutvikling. Det er bra. Men spørsmålet er hva som faktisk skjer når presset på arealene blir stort.
For det er enkelt å tegne grønne strukturer på et kart. Det er langt vanskeligere å bevare reell natur i en stadig tettere by. Krav, regler og føringer ovenfra kan hjelpe. Men burde ikke vi som arkitekter og landskapsarkitekter også ta langt større ansvar selv? Burde vi ikke vise hvor enkelt det noen ganger faktisk er å gjøre byen litt bedre — også for fugler, insekter og annet liv?
Kanskje trenger vi ikke bare fortettingsstrategier, men også radikale forgrønningsstrategier?
Fortetting har blitt et ord alle elsker. Politikere, utviklere og planleggere bruker det hele tiden. Og ja — fortetting er nødvendig. Men kanskje burde vi samtidig snakke mer om forgrønning? Ikke som dekorasjon. Ikke som noen blomsterkasser på et nytt torg. Men som et reelt premiss for byutvikling.
Her kan landskapsarkitekten spille en nøkkelrolle. Ikke bare ved å legge til grønt, men ved å skape nye kombinasjoner mellom natur og by. Mellom opphold og økologi. Mellom materialbruk, vannhåndtering og biologisk mangfold. Mellom variasjoner og strukturer.
Hvis vi virkelig ønsker å prioritere naturen, er ikke alltid løsningene så kompliserte. En liten sprekk i en fasade kan være forskjellen mellom liv og stillhet.
Noen ganger handler det bare om å gi litt mer plass tilbake. Noen ganger handler det bare om å gi litt mer plass tilbake. Ikke til oss selv — men til alt det andre livet vi deler byen med.
