Det er ikke modernismen som har sviktet oss

Vi har beholdt modernismens formspråk, men mistet mye av tankegodset bak. Arkitekturens virkelige krise handler ikke om stil, men om ambisjoner, skriver Joana Sá Lima.

Av Joana Sá Lima

Vi har beholdt modernismens formspråk, men mistet mye av tankegodset bak. Arkitekturens virkelige krise handler ikke om stil, men om ambisjoner, skriver Joana Sá Lima.

Av Joana Sá Lima
Joana Sá Lima

Joana Sá Lima er styreleder i Comte og medgrunnlegger av InnoArch.

Foto: Comte Bureau
>

Ulf Andenæs spør hvorfor arkitekter skal være redde for å se bakover. Det er et relevant spørsmål. Arkitekturen har alltid lært av historien, og det bør den fortsette med.

Men jeg mener Andenæs tar feil når han beskriver dagens arkitektur som et resultat av en nærmest urokkelig lojalitet til modernismen.

Jeg mener vi snarere ser det motsatte: en arkitektur som fortsatt ser modernistisk ut, men som i stadig mindre grad står for noe.

Modernismen handlet aldri bare om flate tak, hvite vegger og fasader uten dekor. Den var et intellektuelt, kulturelt og politisk prosjekt som vokste frem som et svar på industrialisering, boligmangel og sosial ulikhet. Arkitektene ønsket å bidra til å forandre samfunnet. Noen av ideene forbedret livene til millioner, andre førte til segregering og ødelagte bymiljøer. Modernismen hadde ikke alle svarene, men den stilte viktige spørsmål.

Kan vi si det samme om mye av det vi bygger i dag?

>

Vi bruker fortsatt modernismens formspråk, ofte uten ambisjonene som lå bak. Økonomiske interesser, standardisering, regelverk og risikovegring setter i stor grad premissene lenge før arkitekten begynner å tegne. Vi har beholdt formen, men mistet mye av innholdet.

Men vi arkitekter kan ikke bare skylde på utbyggere, politikere eller markedet. Vi har blitt svært gode til å løse problemer innenfor rammene vi får, men kanskje mindre villige til å stille spørsmål ved selve oppdraget. Vi kan bruke måneder på å diskutere en fasade uten å spørre om bygningen bør bygges, om et eksisterende bygg kunne vært brukt på nytt, eller om prosjektet faktisk vil forbedre menneskers liv.

Tenk på en fullt brukbar bygning som rives for å gi plass til et nytt boligprosjekt som folk i nærmiljøet ikke lenger har råd til å bo i. Resultatet kan bli arkitektonisk imponerende, men har vi skapt et bedre sted? Spørsmålet er ikke om fasaden er klassisk eller modernistisk, men hva byen vinner, og hva den mister.

Det er også her jeg mener Arkitekturopprøret bommer. Bevegelsen har satt ord på en reell misnøye og bidratt til en nødvendig debatt om arkitektonisk kvalitet. Men diskusjonen blir for snever når løsningen først og fremst handler om utseende. Et spekulasjonsdrevet boligprosjekt blir ikke mer samfunnsnyttig bare fordi det får en klassisk fasade.

Selvsagt betyr skjønnhet noe. Proporsjoner, håndverk, materialer og detaljer påvirker hvordan vi opplever bygninger og steder. Men skjønnhet tilhører ingen bestemt epoke, og en vakker bygning er ikke nødvendigvis et godt sted å leve.

Andenæs trekker frem renessansen som et eksempel på hvordan arkitekter har gjenoppdaget fortiden. Men renessansens arkitektur var del av større kulturelle og intellektuelle endringer. Også tradisjonell byggeskikk utviklet seg i møte med lokale materialer, klima og måter å leve på. Skal vi lære av historien, må vi forstå hvorfor bygningene ble som de ble, ikke bare hvordan de så ut.

Andenæs kritiserer også arkitektskolene og antyder at studentene har blitt frarådet å hente inspirasjon fra fortiden. Det er en forenkling, men arkitektutdanningen fortjener et kritisk blikk. Studentene må forstå de økonomiske, politiske og sosiale kreftene som avgjør hva som bygges. De må lære å utfordre etablerte praksiser, stille spørsmål ved oppdraget og forstå at det mest ansvarlige noen ganger kan være å la være å bygge.

Arkitektskolene bør utdanne kritiske tenkere, ikke bare dyktige formgivere som leverer det markedet etterspør.

I dag blir boliger stadig vanskeligere å få råd til, bygninger rives lenge før de er utslitt, og mange nye byområder mangler gode møteplasser og et levende hverdagsliv. Samtidig står vi overfor klimakrise, demografiske endringer og økende ensomhet. Dette er utfordringer arkitekturen må bidra til å løse, men de kan ikke løses gjennom stilvalg alene.

For dagens arkitektstudenter er ikke dette abstrakte problemstillinger. De står selv midt i mange av utfordringene vi forventer at de skal finne løsninger på. De opplever høye boligpriser, klimabekymringer og en stadig mer usikker fremtid. De trenger en utdanning som gir dem rom til å utforske, stille kritiske spørsmål og utfordre etablerte sannheter.

Mens vi diskuterer stil, prøver de å finne ut hvordan de kan skape en fremtid de selv kan leve i.

Jeg ønsker meg en arkitektstand som er nysgjerrig på historien, men først og fremst engasjert i sin egen samtid. En profesjon som tar skjønnhet på alvor uten å forveksle utseende med kvalitet, og som tør å utfordre hva som bygges, for hvem og på hvilke premisser.

Vi trenger ikke enda en arkitektonisk stil som skal redde oss. Vi trenger en arkitektur med ambisjoner om å gjøre en forskjell, og mot til å gjøre dem til virkelighet.

Før vi fortsetter å diskutere hvordan arkitekturen skal se ut, må vi bli enige om hva vi forventer at den skal gjøre.

>
>
>