Våre vakre vindmøller

Èn turbin, én fotballbane

Hva er så nøkkelen til å minimere inngrep i eksempelvis vindkraftprosjektene? For å svare kan en påminnelse om hva inngrepene er være på sin plass:

- Selve vindturbinenes tårnhøyde ligger i de nyeste vindkraftverkene på over 100 meter og rotordiameter på omtrentlig 150 meter. I Sløvåg nord for Bergen er Norges høyeste vindturbin planlagt på 275 meter.

- Til hver turbin, ofte flere titalls i hvert anlegg, trengs det plass, på størrelse med en fotballbane, for montering av turbinen. Kranen som skal heise turbinen på plass, trenger faktisk selv en kran for bygging.

- Veianlegget som binder vindturbinene sammen med hverandre og omverden er på flere kilometer. Disse er tilførselsvei for montering og vedlikehold av turbinene.

- I tillegg krever anleggene servicebygg, transformatorstasjoner og nytt ledningsnett.

Slike negative effekter har gjort at motstanden mot spesielt vindkraft har økt. Flere undersøkelser viser at Norge er delt på midten når det gjelder utbygging av mer vindkraft. De viser også en tiltagende skepsis, og i 2024 sa leder i Fornybar Norge, Åslaug Haga, til Nettavisen at «Vi må åpenbart bli flinkere til å passe på naturen når vi bygger ut vind».

Interesseorganisasjonen Motvind Norge, som kjemper mot vindkraft, har over 20 000 medlemmer. Ifølge dem har lokal og kommunal motstand stoppet minst 80 vindprosjekter. Bare i et vindfullt fylke som Vestland, har motstand ført til skrinlegging av minst 15 konkrete vindkraftprosjekter, ifølge en gjennomgang fra Bergens Tidende i mai. Disse kunne produsert 8 TWh, skriver avisen. I tillegg er ti prosjekter i tidligfase i samme fylke satt på vent.

Til Nettavisen oppsummerte psykologiprofessor Pål Kraft, fra Universitet i Oslo, som hadde forsket på holdninger til vindkraft, det slik:

– I sum kan man slå fast at det kommer til å bli vanskelig å få folkelig oppslutning for utbygging av vindmøller på land i Norge.

Å unngå det vi kan unngå

Med slik motstand kan landskapsarkitektenes oppgave med å minske landskapspåvirkningen virke ganske håpløs. Men håpløs er den ikke, bedyrer Anker og Johnsborg.

Konfliktnivået rundt vindkraft eskalerte i det norske samfunnet med utbyggingen av Fosen i Trøndelag. Her var det interessene til reindriftssamer som kolliderte med utbyggingen, men saken vekket en større nasjonal bevissthet rundt naturinngrep knyttet til vindkraft. Lokalt har motstanden tidvis vært stor ved spesielt enkelte utbygginger.

Johnsborg har jobbet med energilandskap i Multiconsult i nærmere 30 år og i all hovedsak med vindkraft siden anleggsarbeidene på Fosen startet for 10 år siden. Hun jobber med å vurdere i hvilken grad landskapet er egnet for vindkraftutbygging, deretter med konsekvensutredninger, detaljplanlegging for regulering og byggeplaner for vindkraft. I tillegg følger hun opp byggearbeider ute i landskapet.

Gjennom arbeidet er det «å unngå» det viktigste, forklarer hun, i så måte er potensialet for å gjøre de gode og effektive grepene i tidlig fase.

– Å unngå kan være å la være å gjøre inngrep, men det kan også handle om å redusere inngrep ved å finne de gode traseene og de gode plasseringene. Slik at arealinngrep blir redusert i seg selv, men spesielt arealinngrep som ødelegger viktige naturverdier, sier Johnsborg, som bruker begrepene «poppe» i landskapet i kontrast til noe som «innordner» seg.

Fosen var første prosjekt hvor hun ble involvert i selve utbyggingen. Siden da har man gjort mange gode erfaringer med hvordan naturen bedre kan ivaretas gjennom planlegging og utbygging, noe som speiles i føringene fra NVE, forklarer hun.

– Spesielt innen vindkraft, hvor anleggene er så store, var detaljeringene i planene liten. Spesielt veiene mellom turbinene var planlagt med tanke på «raskest fra a til b». Mens hvordan de lå i landskapet var mindre gjennomtenkt. En vei i en rett linje kan gi mye større fotavtrykk enn om du følger terrenget, fordi det gjerne medfører store og skjemmende inngrep i form av skjæringer og fyllinger, sier Johnsborg.

Kan spare areal ved turbin

Det er dermed rom for forbedringer. Svaret har blant annet blitt å sikre mer kompetanse inn i planarbeidet så tidlig som mulig. I dag har de ulike aktørene også mye mer kunnskap om hvordan man kan bygge vindkraftanlegg med mindre arealtap. Her trekker Johnsborg frem arealet på hver turbinplass.

– Én ting er at veiene er langstrakte objekter, ofte en kilometer per turbin. Men så skal du ha opp turbinen. Det krever et areal på størrelse med en fotballbane. Der skal du ha plass til kranen, samt kran som skal montere den store kranen, sier Johnsborg.

I dette arbeidet finnes det maler for arealbehov, disse tar hensyn til flere måter å montere turbinene på og er derfor mer arealkrevende enn nødvendig.

– Hvis kranen som blir valgt bestemmes i forkant, kan man begrense arealet til behovet for den valgte krantypen. Vi kan også forme plassen på en mer organisk måte, ikke bare en stor firkant, og ha kranplass på et annet nivå enn selve turbinen. Da kan man begrense arealbruken og inngrepene veldig. På Øyfjellet i Nordland halverte vi arealet på plassen ved å tenke på denne måten, sier Johnsborg.

Bruker faget ubevisst

Matilde Anker har i mange år jobbet med å kvalitetssikre og godkjenne konsesjoner og detaljplaner for nye kraftledninger og transformatorstasjoner. I dette arbeidet jobber landskapsarkitekter med andre fageksperter for å gjøre de beste avveiningene i planene som kommer inn.

Det er ikke NVE som eier eller bygger kraftverkene, men de kan si «ja» eller «nei» til hva som er lov å bygge. NVE vil, dersom det gis tillatelse til et anlegg, legge føringer gjennom krav for hvordan en utbygging skal gjennomføres.

Det er ikke regler for hvor mye samfunnsnytte skal vektes av NVE mot inngrep i natur og kulturlandskap, forklarer Anker. Dette handler om at hvert prosjekt er såpass unikt at en regelstyrt vekting ikke er fornuftig, men at likebehandling derfor er sentralt.

– Landskap er alltid et viktig hensyn, men noen landskap kan ta opp i seg energianlegg mye lettere enn andre landskap. Det kan også være viktige friluftsinteresser eller andre interesser som skal tas hensyn til – heller enn rene landskapshensyn.

– Det virker som en krevende jobb?

– Det er absolutt krevende. Derfor er det bra at det er mange ulike fageksperter i NVE som gjør denne jobben. Vi har en lang tradisjon for å tenke landskap og har i tillegg mange andre ansatte med kompetanse innen miljøfag. Alle saksbehandlere snakker også mye sammen og bistår hverandre i vurderingene når vi behandler en sak.

Direktoratet har hatt landskapsarkitekter ansatt siden den smått legendariske Knut Ove Hillestad ble ansatt i 1963. De siste to årene har Anker vært fagleder for detaljplan og leser dermed alle vedtakene for bygging av energianlegg som blir gjort av NVE.

– Hvordan bruker du landskapsfaget i denne jobben?

– Jeg bruker det nok litt ubevisst, men har det hele tiden med meg inn i arbeidet. Når man jobber med detaljplanene er plasseringen av anleggene bestemt i tidligere fase, men detaljeringen av selve byggingen kan vi påvirke gjennom våre vedtak. Vi kan for eksempel se at en bekkelukking kan tilpasses bedre til landskapet, at et massetak kan åpnes og lukkes slik at det innordner seg området det ligger i, eller at fyllinger langs en vei kan tilpasses bedre.

Brukte maler for flatt landskap

Vindkraft skal nå reguleres av både energiloven og plan- og bygningsloven. Dette handler om at kommunene skal bli hørt på en bedre måte, og gjøres for å etterkomme en del av kritikken som har kommet mot nye anlegg.

– Motstanden mot vindkraft som kom for en tid tilbake, førte til at regjeringen ønsket å gi kommunene større påvirkning på prosessene med å gi tillatelse til bygging av nye vindkraftverk. Dette vil nok føre til en mer komplisert planprosess, hvor utbygger må ha en prosess mot både NVE og kommunene. Det er også utfordringer knyttet til kommuner som ikke har den lange erfaringen og kompetansen med å gi tillatelse til energianlegg som NVE har, sier Anker.

Hun mener konfliktnivået, når det gjelder vindkraft, henger sammen med at dette fortsatt er en forholdsvis ny type kraft i Norge.

– Det var ikke bygget vindkraft i Norge og standardene for utbyggingen som ble benyttet ble hentet inn fra bruk i flate landskap. NVE har også vært pådriver overfor utbygger om å gjøre inngrepene mer dynamiske – enten det gjelder vei eller turbinplass.

– Var det snakk om barnesykdommer?

– Ja, på et vis kan vi si det, siden det ble bygget mye innenfor en forholdvis kort tidsperiode. Her lærte både utbyggere, konsulenter, utenlandske leverandører og myndighetene ekstremt mye på kort tid. Til slutt ble det også mange gode prosjekter, sier Anker.

Kjenner ikke terrenget før de begynner å bygge

NVE regner Hundhammerfjellet i Trøndelag (1998) som det første vindkraftverket bygget under en formell konsesjonsordning. Det er i dag 64 vindkraftverk med til sammen 1390 turbiner i Norge. Disse har potensialet til å forsyne 10 prosent av det norske strømmarkedet.

På grunn av protester, en endret stemning i befolkningen og politikere som både lokalt og nasjonalt trakk i nødbremsen, er Øyfjellet i Nordland det siste vindkraftverket som ble bygget. Dette sto ferdig for tre år siden. Flere nye vindkraftanlegg er imidlertid under planlegging.

For landskapsarkitektene som jobber med dette daglig, er nøkkelen god dialog med alle parter og åpenhet for å gjøre endringer underveis i prosjektene.

– Når byggingen starter er det alltid ting som dukker opp underveis. Dette kan vi gjøre noe med, dersom det er et klima for å jobbe sammen, sier Johnsborg og får støtte fra Anker i NVE.

– I detaljplanene som utbygger utarbeider har man gjort kartstudier og 3D-modeller, men fullstendig kjennskap til terreng og grunnforhold får de ikke før de kommer inn med maskinene og begynner å bygge seg innover. For å sikre at anlegget bygges med gode løsninger, skriver vi derfor i våre vedtak at det alltid er mulig å søke om å gjøre endringer underveis. Vi er da rigget for å svare ut raskt, sier Anker.

– Hvilke andre ting er viktig for å få ned arealødeleggelsen?

– Da tenker jeg på det jeg kaller «gullet vårt» – nemlig vekstjorden, topplaget av jord med stedegen frøbank. Den må tas vare på når landskapet åpnes opp, lagres og brukes riktig ved istandsetting av midlertidig berørte areal. Bare da får du tilbake vegetasjonen som vokser naturlig i området, sier Johnsborg og får støtte av Anker i dette.

– Hvordan sikrer du denne vekstjorden?

– Alle aktører må være bevisst at jorden er viktig. Det handler om noe så elementært som at entreprenøren må etablere fyllingen sin riktig, mette den riktig og ikke legge ut vekstjorda på for grov sprengstein – da forsvinner jorden mellom steinene.

Anker kommenterer at dette er noe NVE følger nøye opp når de er ute på inspeksjon av anleggene under bygging.

Johnsborg skiller også mellom midlertidige og permanente inngrep. Kanskje overraskende for mange, plasserer hun vindturbiner som noe midlertidig.

– Turbinene har kun konsesjon ut levetiden, som normalt er 25-30 år. Deretter skal de tas ned og utbygger må eventuelt søke om ny konsesjon. Jeg sier dette litt fordi det er synet av turbinen som er utfordrende for mange. Den turbinen trenger vi i dag for energi, men fremtiden kan by på andre løsninger, sier Johnsborg.

– Men noe er permanent?

– Ja, all infrastrukturen er relativt permanent. Men den kan også tilbakeføres og istandsettes dersom man vil det i fremtiden. I hvilken grad og hvordan den kan tilbakeføres handler også om hvordan den er planlagt og bygd.

Historiens dom: vakkert?

Hvor mye debatt de neste årenes vindkraftutbygging vil skape, vet vi ennå ikke. Begynnelsen av dette århundret vil uansett være en periode hvor landet ble bygget med vindkraft. Hvordan fremtiden vil dømme praksisen, vet vi heller ikke, men for landskapsarkitektene i kraftutbyggingens tjeneste, kan omdømmet til vindkraften også bedres ved at tiden får gå sin gang.

– Jeg synes alltid det er interessant å kikke tilbake i historien. Vi har noen veianlegg som er mye besøkt og er veldig flotte. Når jeg står i disse nye energilandskapene, hvor ingenting popper og veiene ligger fint i terrenget, tenker jeg på disse historiske veianleggene, sier Johnsborg.

– Kan vi se for oss at disse energianleggene en gang vil bli sett på som vakre – på lik linje med de gamle veiene?

– Det handler om holdninger generelt til vindkraft som energi. Motstandere av vindkraft som vi møter, tror ofte på en naturkrise og ikke en klimakrise. Det er en utfordring, sier Johnsborg.

– Hva tenker du?

– Jeg jobber med vindkraft fordi jeg er glad i å være ute i naturen. Jeg ser at her kan jeg være med å påvirke slik at vi kan ivareta naturen best mulig. Slik at vi ikke raserer naturen, men unngår det.

– Men man unngår det ikke helt?

– Det er inngrep, men hva legger du i å rasere? Hvis en arkitekt bygger noe, er det en rasering? Er Eiffeltårnet en rasering? Er høyspentmaster en rasering? Hvilken design man gir ting vil påvirke om folk er positive eller ikke. Faglig sett har en vindturbin en enkel, elegant form, så jeg er en av dem som synes vindkraft også kan være vakkert, sier Johnsborg.

Her må vi også tenke på hvor ulike landskapene er og hvordan ulike landskap kan være egnet eller uegnet til å bli våre nye energilandskap, mener Anker:

– Det er mange norske landskap som tåler å ha et vindkraftverk, en transformatorstasjon eller en kraftledning. Landet vårt skal utvikles og vi skal bruke mer strøm. Skal vi klare å nå noen klimamål, så er det egentlig ikke snakk om vi skal bygge ut mer energi eller ikke. Vi må bare finne den beste måten å gjøre det på – og de beste stedene.