Gammel arkitektur, ny kraft

Boltre seg i uberørt terreng

Det er nok ikke alle kraftverkssjefer som snakker like engasjert om arkitektur. Så er det heller ikke alle kraftverk som er like insisterende og ekspressive i arkitekturen heller.

I et intervju skal Geir Grung ha sagt at kraftverksanleggene i Røldal og Suldal var drømmeprosjekter for en arkitekt, som ga ham muligheten til å «boltre seg i uberørt terreng». Og selv om utsagnet vitner om et annet syn på naturtilpasning enn det som er rådende i dag, er det i det minste ganske ærlig.

Og Grungs kraftbygninger er også ærlige på den måten at de ikke prøver å late som de er menneskeskapte objekter, tydelig plassert i naturen. Man klarer likevel ikke helt å bestemme seg for om de konkurrerer med eller tar opp i seg det spektakulære landskapet. Og uansett hva man måtte mene om den brutalistiske modernismen, så må man medgi at de er spektakulære, Geir Grungs drifts- og kontorbygninger i Røldal og Suldal, oppført midt på 1960-tallet, for å forsyne Hydros aluminiumsfabrikk på Karmøy.

– Ville aldri pappa gjort

I år er det 100 år siden Grung, en av norsk etterkrigstids betydeligste arkitekter, ble født. Selv om han tegnet både eneboliger, museum, aldershjem og cruiseskip, så er det kanskje i kraftverkene at arkitekturen hans er blitt aller mest ikonisk. Derfor er vi her, i Røldal, og snart også i Suldal, en halvtimes tid unna, for å se om vi ikke kan få øye på noe nytt og interessant i Grungs kraftverksarkitektur, særlig i en kontekst der norsk industriutbygging står på terskelen til en ny tid.

Og vi har altså med oss Tai, Geirs datter. Hun er selv arkitekt, og har videreført Grung-familiens tradisjon for å bygge på Nesflaten i Suldal, blant annet ved å et nybygg til hotellet, og en gangbro som binder de to delene av Nesflaten sammen. I tillegg forsøker hun å holde arven etter faren i live, og bevare det så originalt som mulig.

– Noe går bra, annet går ikke så bra, sier hun.

– Men det er greit, det er jo noen som skal holde på og jobbe her, sier hun, og peker på en betongbjelke i taket på et tilbygg.

– Her er det falser på betongen, da vet du at det er nyere, det ville aldri pappa gjort.

Energi på hotellet

Nesflaten i Suldal er et lite sted, et nes på en flate mellom bratte fjellsider, i enden av Suldalsvatnet. Omtrent 80 husstander sokner til det de lokale bare kaller Nes. Den nedleggelsestruede skolen har 11-12 elever. Men det er et skarpt skille mellom de to delene av bygda. På den ene siden av elva Brattlandsåa ligger den gamle bygda, med gårder, skolen, kapell og «sentrumsbygget», som huser bygdas eneste butikk.

På den andre siden av elva, som ikke blir utnyttet til kraft, ligger Hydros company town fra 1960-tallet. Et boligfelt, et koblingsanlegg og selvfølgelig driftsbygningen med den ikoniske runde ufoen. Her er det meste tegnet av Geir Grung: Både arbeiderboliger og de litt større direktørboligene, driftsbygningen og anlegget inni fjellet. I tillegg til hotellet som ligger litt oppi lia. Bygget som ansatthotell for tilreisende funksjonærer i Hydro, samt messe for de ansatte ved kraftverket, og gjort om til alminnelig hotell på 2000-tallet. Og det er her vi finner noen av de mest ihuga Grung-tilhengerne i bygda.

Mens selve kraftverkene er storslåtte, men røffe, er hotellbygget mer forfinet. Her tegnet Grung alt: Fra håndtak, beslag og lamper til den enorme gullpeisen i salongen. Når man snakker med hotelleier Gunhild Moe, er det tydelig at Grungs arkitektur er noe som gir hotellet en retning og ramme, og samtidig noe de stadig må strekke seg for å ivareta.

Energihotellet drives altså av ildsjelparet Gunhild Moe og Olav Lindseth. Hun er egentlig kunsthistoriker, og engasjerer seg veldig i arkitekturarven. Hun viser engasjert fram originale detaljer og designmøbler, samt hotellets eget arkitekturbibliotek og japanske kjøkkenhage.

– Vi har prøvd å ta det tilbake til det som var hensikten til «Geir», sier Moe, på fornavn med den avdøde arkitekten. Hun og mannen overtok hotellet etter eiere som ikke var like opptatt av arven etter Grung. Selv skulle de gjerne ha tilbakeført mer, men mangler penger. Årets vintersesonghar vært tøff.

– Vi brukte litt tid på å finne ut hvordan vi skulle betjene både turister og mer high end-kunder, og samtidig de gule vestene som jobber på kraftstasjonen. Så minnet vi oss selv på at hotellet opprinnelig ble bygget for de som jobbet langt inne i tunnelene på kraftverket, og bestemte oss for å omfavne det, sier Moe.

I den vakre glassdøren inn til resepsjonen har det vært en sprekk en stund. Det er blant tingene det ikke er penger til å fikse. Men Moe ser en positiv side ved det også.

– Hvis vi hadde hatt masse penger, kunne vi pusset opp alt akkurat som vi ville. Men uansett hvor tidløst du tenker at du skal gjøre det, så blir alt alltid også preget av sin tid. Så jeg prøver å ikke være lei meg for at vi ikke har råd til å gjøre alt vi vil, fordi jeg tror det er mer bærekraftig å gjøre ting over tid.

Enkle boliger, høy kvalitet

Boligene på flata nedenfor hotellet ble opprinnelig tegnet for de ansatte på kraftverket: 15 arbeiderboliger og fire direktørboliger. På rekke og rad ligger de, luftig, med åpne hager, og minner om amerikansk forstadsidyll. Husene er opprinnelig like store og ligger helt likt orientert, så de måtte males annethvert grått og rødt så barna skulle se forskjell og huske hvor de bodde.

I dag er flere av husene solgt og fungerer som fritidsboliger, et av dem til tanta til hotelldirektør Moe. Dette er også blant de best bevarte, og mye er også tilbakeført. Der flere av de andre husene har bygget igjen gjennomlysningen ved inngangspartiet, eller bygget ut eller åpnet opp kjøkkenet, er alt her intakt.

– Disse husene er egentlig veldig enkle boliger med høy arkitektonisk kvalitet. Men de er sårbare, og tåler lite endringer før arkitekturen blir ødelagt, sier Grung junior.

Vannkraftrenessansen

Gunhild driver altså Energihotellet sammen med ektemannen Olav Lindseth. Han sitter også i kommunestyret for Venstre. Begge de to rollene gjør at han er særlig interessert i at vannkraften nå går inn i en ny renessanse.

– Det er på både godt og vondt, sier Lindseth.

– Hvordan da?

– Det er lenge siden Jens Stoltenberg i 2001 sa at tiden for de store vannkraftutbyggingene var forbi. Og det er forsåvidt sant. Nå handler det om pumping og effektoppgradering, å bruke vannkraft som batteri og lagring, for å kompensere for svakheten i sol- og vindkraft. Det betyr at man får nye, store utbygginger. Og det finnes ingen løsninger på det som ikke har en eller annen konsekvens for naturen.

– Her på Nesflaten bygget man på 1960-tallet ikonisk, ambisiøs arkitektur, og man bygget et gjennomtenkt sted med boliger for de ansatte. Det er vanskelig å se for seg noe lignende skje i dag?

Å bygge opp et samfunn rundt industrien har Hydro hatt en tradisjon for helt siden grunnleggelsen i Sam Eydes dager, påpeker Lindseth. Og mens selve industrien ikke er her i Suldal, men kun kraften som forsyner industrien, så lagde man altså likevel en slags mini-industribygd på Nesflaten.

– Selv om ikke alt var like populært, med flate tak og kanskje ikke de mest praktiske husene, så er det veldig helhetlig og systematisk arkitektur, integrert med idrettsbanene, koblingsanlegget og alt sammen, i en helhet. Det gjør man jo veldig lite av i dag. Men jeg tror kanskje den måten å bygge på vil tvinge seg litt fram igjen, sier han.

Hydro og Lyse har nemlig søkt om å bygge om og utvide kraftanleggene i Røldal og Suldal for å tilpasse seg det europeiske kraftmarkedet, en utbygging som vil utgjøre Norges største kraftutbygging på 40 år.

– Hvis disse planene blir noe av, så blir dette et av de mest sentrale koblingsstedene for strømnettet i Norge. Og da kommer det til å komme noe industri også, om det er datasenter eller noe annet. Da blir det også arbeidsplasser, og da vil det tvinge seg fram at man også planlegger boliger og tenker sosialt.

En magisk konstruksjon 

– Lyse sier til meg, det blir ikke marmor på gulvet neste gang.

Vi er såvidt kommet innenfor døren i det ikoniske drifts- bygget på Nesflaten. Marmoren lyser opp fra gulvet, designmøbler og et gammelt Geir Grung-salongbord lager det som føles som et stilig venteværelse.

– Hvorfor ikke egentlig, de har jo så mye penger nå, svarer Lars Eikemo, som jobber her, og har tatt oss imot.

Fordi man tegner jo ikke slikt, og satser ikke sånn på arkitektur i dag, selv om Grung påpeker at det er håp, og at Lyse er positive til å se med et nytt blikk på utforming, selv om marmorgulv blir for mye.

Man får ikke lenger komme inn i tunnelene og turbinhallene. Det er med tiden blitt strengere og strengere, og siden pandemien og krigen i Ukraina har det vært helt slutt.

Men opp i den ikoniske rotunden, det skal vi.

– Det er jo en helt vill konstruksjon. Jeg har hørt en historie om at faren min måtte stå under da de tok bort forskalingen for å bevise at det holdt, forteller Grung junior og ler.

Tilbakeføring

Når vi kommer i snakk med ingeniører som jobber der, viser det seg at en av dem har forklaringen på de mystiske hvite feltene under rotunden. Det store betongtaket bæres av noen tynne betongsøyler, og for å bære disse søylene, trengte man en lysere, spesiell type betong med ekstra mye armering. Slik tar de skrå veggene imot kraften fra taket.

Som ellers på turen inspiserer og forklarer hun hva som er originalt og ikke. Hun er en kresen arkitekt, det er åpenbart, men her er det likevel vel så mye en datter som prøver å sørge for å holde arven etter sin fars arbeid i hevd.

– Det er koselig å være her. Jeg kommer igjen og igjen. Det er egentlig helt magisk at det bare er de tynne søylene som bærer hele taket, sier Grung.

Det store kontrollrommet på innsiden er fortsatt spektakulært. Men den store, buede veggen med navn på alle vannstasjonene og forbindelsene mellom dem, er nå ikke lenger i bruk. Her hadde man oversikt over alle stasjonene i hele vassdraget, og på veggen så man målerne fra alle vannmagasinene, all informasjon kom inn på kabel og ble betjent herfra.

– Hadde du vann til et aggregat, så starta du aggregatet så gikk det til det var slutt på vannet. I dag er det prisene som styrer, de reguleres hvert kvarter, forteller Eikemo.

Rommet har også slående utsikt over Suldalsvatnet. «Utsiktsmuligheter var ikke tidligere blitt prioritert i norske kraftverksarkitektur, til tross for at de fleste anlegg var plassert i mektige fjordlandskap», skriver Trude Talette Rørvik Simonsen i boka «Brytninger. Norsk arkitektur 1945-1965». Rommet gir et klart uttrykk for menneskets ønske om kontroll over naturkreftene, samtidig som det gir en opplevelse av hengivenhet til naturen, mener hun, og setter kanskje ord på noe av det som kjennetegner den mest vellykkede kraftarkitekturen.

Grung drømmer om å tilbakeføre de rommene som ikke brukes lenger.

– Kan de ikke heller få stå der som et ikonisk monument over norsk industrisatsning i etterkrigstiden?

I rotunden er himlingen for eksempel dekket igjen for å bedre akustikken. Her mener Grung man like gjerne kunne hentet fram betongen igjen.

– Når det ikke er i bruk, kan man like gjerne tilbakeføre det og bevare det som et minne.

Noe av kraftarkitekturen til Geir Grung er det sannsynligvis flere villrein enn mennesker som ser. Kanskje er den like fremmed for villreinen som for oss mennesker, 60 år senere. Likevel står den der, oppe på fjellet, ved damanleggene som styrer vannkraften på vei ned til Nesflaten. Nå står vannkraften foran en ny renessanse. Om arkitekturen blir like ambisiøs som den var på Grungs tid, gjenstår å se.